Intervju

Å leve med postpolio-syndrom

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Urettferdig

Da diagnosen kom, og det ble klart at det var sykdommen hun ble rammet av som fem-åring, som var årsaken til også dette, var det tungt å bære.

- Jeg skjønte hva det var, men jeg ble både bitter og trist. Jeg syntes det var urettferdig. Men man lærer å leve med det, og det går bra. Det er ofte småting som svir mest. For eksempel når barnebarnet sier "Mimmi har aldri sparket ball med meg" og et annet barnebarn svarer "det gjorde hun med meg", sier Kerstin.

Hun har flere hjelpemidler hjemme. Både elektrisk rullestol til utendørs bruk, trappeheis, og elektrisk arbeidsstol på kjøkkenet. Hun går selv hjemme, men kan ikke stå så lenge om gangen, og må derfor ha stoler innen rekkevidde. Både ryggen, det ene kneet og foten svikter på grunn av sykdommen. Ofte blir hun veldig kald på føttene. Selv om det kan være tyve grader ute, må hun ofte ty til saueskinnstøfler.

- I begge overarmene mine har jeg fått slitt av senene. De sys ikke sammen igjen, for man syr ikke gamle damer. Alt blir tungt. Selv små ting som å åpne korker, eller bare det å åpne påleggspakker, kan være en stor jobb, sier Kerstin.

Forrige side Neste side