Intervju

Å leve med postpolio-syndrom

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Mange med lite kunnskap om polio

Fra familie og venner opplever hun å få forståelse og støtte.

- De aksepterer at jeg sitter i rullestol og har de begrensningene jeg har. Jeg er heldig og bor fortsatt i mitt eget hus, med trappeheis og andre nødvendige hjelpemidler. Men utenforstående forstår ikke. Jeg opplever mye rart, og ofte at folk snakker over hodet på meg. Da bruker jeg å si at det er ikke hodet mitt som sitter i rullestol, det er beina, sier Kerstin.

En annen utfordring er at flere av legene og fysioterapeutene hun har møtt, har hatt lite kunnskap om polio.

- Fysioterapeutene som ikke kjenner deg, presser deg veldig. De skjønner ikke at du ikke klarer mer. Jeg fortalte en av dem på sykehuset en gang at jeg ikke klarte å gå i trapper på grunn av kneet, men trappetrening skulle vi ha. Da satte jeg foten ned og fikk mannen min til å ta med en brosjyre om postpolio-syndrom. Det lærte de av. Vi skal trene, men ikke overtrene. Da får vi lett betennelser. Første gang jeg var på Bærum sykehus hadde jeg også en ung lege som presset meg veldig. "Kom igjen, fem minutter til". "Sånt sier du ikke til meg, nå slutter jeg,"sa jeg. Senere kom han til meg og ba om unnskyldning. Jeg hørte dette i hele barndommen - "litt mer", "kom igjen" osv. Jeg har blitt helt allergisk mot det, sier hun.

- Du kan tenke deg at du har en bøtte med krefter. De skal vare resten av livet ditt. Da må du spare. Ellers ligger du der, sier Kerstin.

Forrige side Neste side