Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
- Da jeg var ung, kalte de det voksesmerter. Som voksen merket jeg det første gang da jeg var gravid. Etterpå ble det bra i en periode, men det kom tilbake i svangerskapene, sier Dagrun Fikkan Slørdal.
Hun har rastløse bein, en tilstand som gir ubehag i beina med et påfølgende sterkt behov for å bevege på seg. Hvile og inaktivitet forverrer plagene, og for mange går det utover søvn og hvile. Studier viser at så mange som fem til ti prosent er rammet av tilstanden. Plagene forekommer hyppigere hos kvinner og eldre personer, men også barn og unge kan bli rammet.
- Ille plaget ble jeg først etter at jeg fylte 60 år. Da søkte jeg hjelp, sier Fikkan Slørdal.
Hun er selv sykepleier, og rådførte seg med en lege hun jobbet sammen med. Legen anbefalte Sandvika Nevrosenter.
- Der har de spesialist på rastløse bein. Det var veldig godt å få komme dit og snakke med en som forsto, og som kunne hjelpe, sier hun.
Gruer seg til å dra bort
Formålet med behandling av rastløse bein, er å lette symptomene. Omtrent hver fjerde person som har tilstanden, har behov for behandling utover råd og informasjon. Fikkan Slørdal er blant dem som har behov for medisiner som kan lindre plagene. Siden hun fikk den første timen hos spesialisten, har hun forsøkt ulike medisiner. Noen av dem har hatt god effekt.
- Men særlig dopaminmedisiner gir bivirkninger. De siste årene har rastløsheten spredt seg. Nå kjenner jeg det i armene, og av og til i ansiktet. Det blir sånn at man gruer seg for å dra bort, man må jo opp og gå hele tiden, sier hun.
Alt som krever langvarig stillesitting, kan bli en utfordring. For Fikkan Slørdal er formiddagene best. På den annen side er det sjelden hun sitter i ro om formiddagen.
- Bladet til Forening Rastløse Bein, heter Maurtua. Det er ganske beskrivende for hvordan plagene oppleves. Det kjennes ut som om noen holder deg fast og kiler deg, som om musklene i føttene trekker seg sammen. I går kveld var jeg først oppe og gikk, så syklet jeg på ergometersykkelen, før jeg til slutt gikk i trapper. Klokken tolv ga det seg. Det er ingen vits i å prøve å legge seg før det gir seg. Du blir helt i fra deg av den uroen.
