Nyhetsartikkel

Sosial angst: - Jeg var det sjenerte barnet

- Jeg var det veldig sjenerte barnet. Som ikke ville dra på besøk og gjemte meg for fremmede. I dag skjønner jeg at det er sosial angst, sier Frode Jørum (bildet).

Var empatisk og analytisk

Sosial angst

- Da jeg var barn, ble det vel en løsning å gjemme seg for folk. Det sparte meg for stress og ubehag, sier Jørum.

- Hvordan var ubehaget?

- Jeg har ikke opplevd svette, oppkast, slike ting. Men for meg var det et stort ubehag knyttet til redselen. ”Hva om, hva hvis, å fy faen, hva gjør jeg da? ”

Det var skuldre hevet opp til ørene, alltid på alerten – det sier seg selv at det var tryggest å være hjemme.

- Jeg hatet elevkvelder på skolen. Å ha sosial angst handler mye å grue seg til det som kommer. Som barn gruet jeg meg en god del – jeg fryktet hva som kom til å skje, hvordan det skulle bli.

Jørum var flink på skolen, god i idrett og hadde trygge, gode familieforhold som ramme rundt barndommen. Men han var ikke helt som andre. Han var analytisk og kritisk. Han hadde en indre kritiker som stadig snakket med strengstemmen.

- Jeg tok aldri igjen. Jeg ble ikke direkte mobbet på skolen, men jeg ble ertet litt. Det var liksom meg de plukket på. Og jeg tok aldri igjen. For et barn kan slikt bli veldig stort. Hvis de jeg stolte på, kompiser, ga etter for press og ertet meg - da følte jeg meg forrådt, og for et barn blir dette uendelig stort. Han forteller at det å sitte å grue seg til skolen, var utmattende.

Derfor lærte han seg triks for å unngå å grue meg så mye, noen triks for å håndtere redselen:

- På barneskolen lærte jeg meg å leve i nuet. Hvis jeg grudde meg til skolen dagen etter, tenkte jeg: men nå ligger jeg jo bare her i sengen. Og det går jo bra. Neste morgen: Nå sitter jeg jo her og spiser frokost. Det går bra. Og nå er jeg jo bare på vei til skolen. Nå er jeg i gangen utenfor klasserommet - går fint det også. Og så gikk det kanskje helt fint den dagen.

Forrige side Neste side