Nyhetsartikkel

Sosial angst: - Jeg var det sjenerte barnet

- Jeg var det veldig sjenerte barnet. Som ikke ville dra på besøk og gjemte meg for fremmede. I dag skjønner jeg at det er sosial angst, sier Frode Jørum (bildet).

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Trygg i dag, men fremdeles introvert

Sosial angst

Jørum har funnet sin måte å håndtere den sosiale angsten på. Det plager ham ikke viderverdig i dag.

- Jeg føler meg sterk, og dette har ikke plaget meg direkte i voksen alder, men det som har skjedd som barn, henger med og preger meg. Fremdeles er det slik at sosiale sammenkomster og settinger tapper meg for energi. Jeg er nok i utgangspunktet introvert og slapper av best alene. Samtidig gir jeg mye av meg selv og er utadvendt, jeg forteller jo om dette nå, men det tapper meg, forteller han. I voksenlivet løser han disse utfordringene med ofte å si nei til sosiale invitasjoner, og særlig hvis han ikke kjenner menneskene bak invitasjonen så godt. Eller hvis det er for kort tid tid til å forberede seg.

- Og da ender det jo gjerne med at jeg slutter å bli invitert, smiler han, og fortsetter: - Og så er jeg singel, kanskje henger det sammen med at jeg har vært redd for det ukjente. Relasjoner til andre er ikke helt uproblematisk. Dette er noe som henger igjen fra barndommen, sier han.

- Hadde jeg vært barn igjen nå, tenker jeg at det hadde vært bra om jeg ble konfrontert med dette. At jeg hadde blitt sett og fått spørsmålet: er det noe du sliter med? Er det kanskje sosial angst? Det handler rett og slett om å se hverandre og våge å stille spørsmål. Når jeg begynte å tenke rundt dette som voksen, kom tanken: aha - er det ikke normalt å ha det sånn?

Det er ikke lenge siden Jørum skjønte at alt dette ubehaget, det som nager og minnene fra barnetiden – det handler om sosial angst. Eller symptomene på det. Sterke nok til at livskvaliteten ble forringet. Men ikke sterk nok til å hindre ham i å være et trygt menneske i dag.

Forrige side