Nyhetsartikkel

Tap av luktesans

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- En av de kjemiske sansene

- Luktesansen er sammen med smakssansen de kjemiske sansene våre. Luktestoffer – eller odoranter – er kjemiske stoffer i omgivelsene som sanses av luktfølsomme celler i slimhinnen øverst i nesen. Så går signalene via luktenerven gjennom silbeinet inn i kraniet og inn til luktebarken som ligger i tinninglappen, forklarer Sverre Myren-Svelstad.

Han er lege i spesialisering i nevrologi ved St. Olavs hospital og stipendiat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap og Kavliinstitutt for nevrovitenskap.

Sverre Myren-Svelstad.jpg
- Lukesansen blir dårligere med årene. Områdene som føler lukt, blir mindre og det blir færre av de luktfølsomme cellene i nesen, sier nevrolog Sverre Myren-Svelstad. Foto: Bjørg Warø

Myren-Svelstad forklarer hvorfor vi er utstyrt med luktesans:

- Da snakker vi fort om evolusjon. Luktesansen gjør at vi kan passe oss for farlige gasser og komme oss unna farer som lurer, sier han.

Uten luktesansen mangler altså Morten Værness noe som vokter han for fare. Det har han lært seg å leve med.

- Jeg kjenner ikke røyklukt eller om mat er forderva. Jeg kjenner ingen ting av det luktesansen skal varsle om, jeg har altså ikke noe hjelp der, smiler Værness.

- Hvis jeg lager mat, er jeg avhengig av å sette på klokka så jeg vet når maten er ferdig. Det er hele tiden noen forhåndsregler jeg må ta – som når det er på tide å vaske klærne. Jeg hiver ofte klærne i skittentøyskurva i tidligste laget - for å være på den sikre siden. Eller jeg må spørre de nærmeste om klærne lukter.

Røykvarslerne er gode å ha hjemme hos Værness.

- Røykvarsleren er blitt utløst flere ganger, for jeg kjenner ingen røyklukt. Men jeg har aldri vært i situasjoner jeg tenker har vært alvorlig eller farlig, sier han.

- Jeg blir jo årvåken og kompenserer kanskje med det. Jeg er opptatt av at røykvarsleren virker, jeg er ikke hysterisk, men jeg legger vekt på dette. Jeg passer ekstra på om maten som spises, er bra og ikke forderva. Her kan jeg støtte meg på andre i huset, men er jeg alene ser jeg på datostemplinga.

- Kona mi mener jeg kompenserer med de andre sansene. At jeg observerer, ser og følger ekstra med. Og jeg har en ganske bra orienteringssans. Jeg er opptatt av å orientere meg, og det kan være at det handler om trygghet. Når en funksjon ikke virker, vil man vel kompensere på andre måter, sier han.

Forrige side Neste side