Intervju

Å leve med trigeminusnevralgi

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Synes ikke synd på seg selv

- Jeg har grått og jeg har forbannet verden, men jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg er sint for sykdommen jeg har fått. Men jeg har hobbier, jeg har godt humør, jeg kan gå rundt omkring, jeg kan se, og jeg kan gjøre ting selv om jeg har smerter. Dessuten vet jeg at det går over, jeg dør ikke. Selv om det av og til kan kjennes slik ut, sier hun.

I 1999 gjennomgikk hun en stor operasjon med mål om å bli kvitt eller redusere smertene. Operasjonen var en mikrovaskulær dekompresjon. I forkant av operasjonen fungerte hun knapt i det hele tatt. Hun hadde hatt sammenhengende anfall fra tidlig om våren til operasjonen som var i august.

- I operasjonen ble trigeminusnerven isolert med teflon. De limte med vevskum rundt nerven og flyttet en blodåre som gnagde på nerven og ga smerter, sier Andresen.

Etter operasjonen var hun smertefri i fire år. Så startet smerteanfallene igjen, med stadig kortere tid mellom hver periode. I 2011 ble hun derfor operert på nytt.

- Kirurgen hadde ikke tro på at det kom til å hjelpe meg. Han sjekket at teflonen satt på plass, og fjernet en cyste og arrvev i området. Det hadde faktisk en effekt, for det ble litt bedre, sier hun.

Forrige side Neste side