Intervju

Å leve med trigeminusnevralgi

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Livgivende hobbier

Det er ingen tvil om at sykdommen har gått utover livskvaliteten. I tillegg til smerteanfallene i seg selv, har det begrenset både arbeid, sosialt liv, og ikke minst familielivet.

- Ungene husker nesten ikke annet enn at jeg har vært dårlig. Midt oppe i dette har jeg også hatt to store ryggoperasjoner. Det er vanskelig å planlegge ferier, og jeg tør ikke å reise langt. Det er vondt for mannen min også. Jeg kan være med på hytta, for der er det nesten som hjemme, og jeg kan sitte i en stol med smertene. Når det står på, går det utover alt. Men jeg er optimistisk, og jeg tror det vil bli borte en dag. Når jeg er bra, har jeg det fint. Da går jeg på tur, gjør hagearbeid, og går i syklubb, sier hun.

Hun har skrevet smertedagbok, og både hun og legene har lett etter utløsende årsaker, uten å finne dem. I hverdagen er det viktigste å finne en god måte å leve med tilstanden på.

- Du må få de smertelindrende medisinene du trenger, selv om det er morfin. Du må bruke dem når du har vondt, og slutte når du er bra. Dessuten er det viktig å finne en hobby, noe du kan gjøre når du sitter i en stol med hodet tilbake. Du orker ikke å konsentrere deg om noe krevende, og TV blir for slitsomt. Hjernen trenger at du holder på med noe som er enkelt, men likevel artig. Da strikker jeg. Jeg strikker ikke vanskelige plagg med kompliserte mønster, men små nyfødt-plagg til prematuravdelingen på sykehuset. Jeg hører også på musikk. Hobbier har reddet meg gjennom veldig mye vondt. Det er livgivende. Du må også tenke på at det går over. Når du har en sykdom som dette, setter du desto mer pris på det livet du har når det går bra. Da går jeg tur, jobber i hagen og lever som alle andre, sier Andresen.

Forrige side