Video

Miltbrann, lungeantraks

Under barske forhold vil store, stavformede bakterier som forårsaker antraks danne sporer som kan virvles opp i luften og inhaleres. Inhalerte sporer kommer ned i luftrøret og bronkiene. På grunn av sin lille størrelse vil sporene kunne ende opp i alveolesekkene i lungene.

I alveolene vil immunceller som kalles makrofager, sluke sporene og angripe dem med enzymer. Selv om noen av sporene ødelegges, vil mange andre overleve immunangrepet. De overlevende sporene transporteres gjennom lymfesystemet og samler seg i lymfeknuter inne i brystet.

Etter noe tid vil sporene bli kjønnsaktive og omdannes til ordinære antraksbakterier som formerer seg inne i lymfeknutene. Etter som disse bakteriene øker i antall, vil de begynne å produsere skadelige giftstoffer (toksiner) som får lymfeknutene til å hovne opp og blø. Toksinene kommer også over i blodstrømmen, og det kan raskt føre til utvikling av dramatiske symptomer på antraks.

Innen få dager etter den første eksponeringen vil det oppstå forkjølelsesliknende symptomer som feber, hoste, verking og slapphet. Selv om noen kan oppleve en kortvarig bedring i tilstanden, etterfølges dette av raskt innsettende alvorligere symptomer. Det oppstår sår i lungevevet der bakteriene først kom inn i kroppen, og væske hoper seg opp i brysthulen. Dette forårsaker blødning og hevelse og hemmer åndedrettet.

Toksinene når også hjernen og ryggmargen og medfører blødning i det tynne vevet som omgir disse strukturene. Resultatet blir alvorlige pusteproblemer, blødninger, sjokk og ofte død. Slike tragiske utfall kan muligens unngås dersom en er vaksinert mot antraks før eksponering eller ved å ta antibiotika som penicillin kort tid etter eksponering.

En hudinfeksjon utgjør mer enn 95% av alle tilfeller med sykdommen hos mennesker. Miltbrann-sykdom i svelget, i lungene og i fordøyelseskanalen er ikke bare langt sjeldnere, men også alvorligere enn smitte via hudinfeksjon. Les mer om dette i vår pasientinformasjon om miltbrann.