Annonsørinnhold levert av 

 Annonsørartikkel

Gi krokfingeren en hjelpende hånd

Dupuytrens kontraktur, eller krokfinger, er en uhelbredelig tilstand som rammer mer enn 40 prosent av dem over 80 år. – Det er lite vi kan gjøre for å helbrede krokfinger, men vi kan behandle den, sier overlege og håndkirurg Adalsteinn Odinsson.

– Krokfinger har høy arvelighet, og er spesielt vanlig hos skandinavere. Derfor kalles den også vikingfinger. De fleste pasientene foretrekker det navnet, smiler Odinsson.

Adalsteinn Odinsson.png
Adalsteinn Odinsson

Han er spesialist i ortopedisk kirurgi, med europeisk godkjenning som håndkirurg (European Diploma in Handsurgery). Siden 2004 har Odinsson arbeidet som overlege ved håndkirurgiseksjonen hos St. Olavs hospital i Trondheim.

Langt vanligere blant eldre

Risikoen for krokfinger øker kraftig med alderen.

– Forekomsten blant 40-åringer er rundt 3–4 prosent, mens 20 prosent av dem over 60 år har tilstanden. For personer over 80 år er tallet 40 prosent. Krokfinger er i tillegg langt vanligere hos menn. Det er 10 menn for hver kvinne som har tilstanden, sier Odinsson, som også er universitetslektor ved NTNU og undervisningsansvarlig for medisinstudenter i ortopedi.

Dupuytrens kontraktur – hva er det?

Årsaken til krokfinger er bløtdelstumor i bindevevsplaten som strammer opp huden i håndflaten. Denne bindevevsplaten inneholder myofibroblast, altså celler med kontraktive evner. Har du fått Dupuytrens kontraktur, har disse cellene forhøyet aktivitet.

– Tar du biopsi av en pasient med krokfinger, ser du at myofibroblasten har økt i antall. Det er altså fibromatose, en godartet svulst, i denne bindevevsplaten, sier Odinsson.

Som følge av denne godartede svulsten i celler med kontraktive evner, vil pasienten etter hvert få en fortykkelse eller strengdannelse i hånden. Det fører til at fingeren etter hvert begynner å kroke seg. Det kan skje alle fingre, men rammer som oftest ring- og lillefingeren.

Symptomer og henvisning

Hvis pasienten er i ferd med å utvikle Dupuytrens kontraktur, vil han eller hun først merke en knute i håndflaten. Over tid vil fortykkelsene føre til at fingeren kroker seg, derav «krokfinger».

– Det vanligste problemet er at de ikke kan hilse på folk fordi fingrene er i veien. Mange kan ikke klappe sammen hendene, de sliter med å ta på seg hansker eller får ikke hendene ned i lommen. Å kjærtegne kona kan fort bli kloring i stedet for klapp, forteller Odinsson.

Men selv om en tidlig diagnose alltid er å foretrekke, advarer overlegen mot å for raskt henvise til operasjon.

– Har fingeren begynt å kroke seg slik at du ikke kan legge hånden flat på et bord, bør pasienten henvises straks. Men det må altså være en kontraktur der. Det gjør det enklere å behandle, og du slipper i tillegg unødvendige arrdannelser. Er det kun knuter eller inndragninger, er det for tidlig å henvise, forklarer han.

De vanligste behandlingene

Noen pasienter er ikke interessert i å behandle sykdommen, og Odinsson maner til en kartlegging av både behov, allmenntilstand, medikamentbruk og alvorlighetsgrad før en eventuell behandling.

– Det må blant annet vurderes etter graden av kontraktur og hvilke fingre som er rammet. Noen tåler kanskje ikke en operasjon. Ved Xiapex-behandling, som er den vi gjør mest av, vil vi heller ikke at pasienten skal være på blodfortynnende medikamenter. Da må fastlegen bedømme om det er forsvarlig å kutte den ut i noen dager, sier han.

Krokfinger behandles hovedsakelig på tre måter:

  1. Operasjonen er ifølge Odinsson gullstandarden av behandlinger. Her legges en incisjon over strengen før den skrelles ut og fjernes. Det er altså snakk om en begrenset fjerning av bindevevsplaten. Dette er behandlingen som gir best resultat og varer lengst. En ulempe er imidlertid at dersom du må operere for andre gang, opererer du ikke bare i sykdommen, men også i arrdannelsen. Dermed er nerve og kar innstøpt i forandringene.

  2. Ønsker man ikke en full operasjon, kan man også få det som heter nålefasciotomi. Her får pasienten kun en lokal bedøvelse, og en nål brukes til å kappe strengen på flere steder. Slik kan fingeren strekkes ut. Dette er en mer skånsom behandling, den er billigere og kan gjøres på dagen. Ulempen er dårligere effekt ved alvorlige tilfeller. I tillegg kommer tilstanden raskere tilbake enn ved de to andre behandlingene – strengen dannes gjerne fort på nytt.

  3. Den tredje metoden er behandling med Xiapex: For noen år tilbake ble det oppdaget et enzym som løser opp kollagen. Dette enzymet sprøytes inn i strengen og virker der i et døgn. Ved kontroll neste dag kan strengen strekkes ut slik at fingeren blir strak. Det er en enkel behandling, og det tar kortere tid å bli bedre enn etter en operasjon. I tillegg varer effekten lenger enn ved en nålefasciotomi, og pasienten får heller ingen arrdannelse. Huden holdes jomfruelig til neste gang, og ingen ser at det er blitt satt en injeksjon. Dette er en mer kostbar behandling, og har pasienten flere strenger eller ledd som må behandles, kan man måtte avlegge flere besøk hos poliklinikken. Noen kan oppfatte behandlingen som smertefull uten bedøvelse.

Odinsson presiserer at ingen av behandlingene er helbredende:

– Fare for nerve-, kar- og seneskader er det uansett. Det beste vi kan gjøre, er å holde sykdommen i sjakk. Derfor er det også best å starte behandlingen før fingeren kroker seg for mye.

Dette innholdet er ikke laget av NHIs redaksjon. NHI er opptatt av at skillet mellom redaksjonelt innhold og annonsørinnhold skal være tydelig gjennom god merking. Om du opplever at dette ikke stemmer, ta gjerne kontakt med oss.