Annonsørinnhold levert av 

 Annonsørartikkel

Barn som tisser i senga? Les dette før du henviser

Tisser barnet i senga? Det er vanligere enn mange tror. Her får du informasjon om sengevæting (enurese), hvilke behandlinger som finnes – og hva som må gjøres før en henvisning.

Sengevæting er gjerne noe man ikke snakker om, på tross av at det er et nokså vanlig problem blant barn. Tabuet kan derimot føre til at flere tar det med seg inn i voksenlivet.

Image-1.jpg
Vibeke Fossum

– Såkalt normalutvikling tilsier at nattbleien forsvinner i 4-årsalderen, men mellom 15 og 20 prosent av alle 5-åringer tisser på seg. Ved 7 års alder er det fortsatt rundt 10 prosent, altså 3 i hver skoleklasse. Dette er med andre ord ganske vanlig, sier Vibeke Fossum, spesialist i pediatri ved Oslo Barne- og Lungelegesenter.

 

Fra plunder til handicap

Fossum jobber mye med behandling av sengevæting, eller enurese, for barn. Hun mener det er et problem som må tas på alvor.

– Mørketallene er store, men noen studier rapporter at opptil 2 prosent er sengevætere i voksen alder. Sengevæting er kanskje mest plunder og heft i barndommen, men det blir et sosialt handicap etter hvert som du blir eldre. Derfor er det viktig med både åpenhet og riktig behandling, sier Fossum.

Hun forteller at sengevæting fort blir mer problematisk oppover i barneskolen. Unger kan vegre seg med å bli med på skoleturer, uten å ville fortelle hvorfor. Mange barn tror at de er alene om problemet.

– Barn reagerer forskjellig, og min erfaring er at gutter bryr seg litt mindre. Men det blir stadig verre med alderen. I første klasse er det ikke så farlig, men så kommer skam og flauhet når de blir eldre. Senest her om dagen hadde jeg en bredskuldret 17-åring inne. En typisk kjekkas, men som tisset på seg om natten, sier Fossum.

Vent litt med behandling

Fossum er tydelig på at det er viktig å avvente med å gå til legen. Som oftest går det over av seg selv.

– Barnehagebarn må få tisse på seg om natta. Når 4-åringer blir henvist til meg, tenker jeg gjerne at det er mor og far som har et problem, ikke barnet. Men om barnet blir 6 og fortsatt tisser på seg hver natt, kan vi starte en utredning dersom foreldre og barn ønsker det.

Hva slags behandling som er aktuell, avhenger av årsaken til sengevætingen. Det er et komplekst bilde med mange faktorer.

– Noen har bare en sen utvikling av et anti-diuretisk hormon. Andre har en overaktiv blære, og for andre igjen er søvnforstyrrelser hovedårsaken. Det er sammensatt, og det er vår oppgave å finne ut av, sier Fossum.

Ulike behandlinger

Det første Fossum gjør når hun får henvist et barn, er å kartlegge. Foreldrene får med seg en væskedagbok og en tissekopp. Her skal det skrives opp alt barnet drikker og tisser – hvor ofte og hvor mye. Bruker barnet bleie, skal den veies.

– Slik kan jeg for eksempel se om de drikker lite og tisser lite. Jeg kan regne ut forventet tissevolum og finne ut om de har en overaktiv blære. Hvis de har det, må blæra øves opp. Barnet må drikke mer på dagtid slik at blæra får større kapasitet. Fikser vi det problemet om dagen, vil noen bli tørre bare av dette, forklarer Fossum.

Ikke alle barn responderer like godt på øving. Da benyttes gjerne medisiner som Vesicare eller Detrusitol.

– Barn med stor urinproduksjon om natta responderer ofte bra på Minirin. Barn med normalt tissevolum og barn med overaktiv blære har ofte bedre nytte av trusealarm. Og i blant kombinerer vi begge deler.

Trusealarmen fungerer ved at den vekker barna akkurat i det de tisser. Teorien er at den lager en betinget refleks i hjernen, som etter hvert vekker seg selv.

– Urinblæra lærer, rett og slett. Men denne behandlingen gir jeg ikke til barn under 8 år. Den krever mer modenhet hos barn og motivasjon både hos foreldre og barn, sier Fossum.

Det som må utelukkes

Barnelegen forklarer at flere årsaker må elimineres før de begynner en behandling. En av dem er diabetes insipidus.

– Det må utelukkes først. Hvis de må opp og drikke, og er veldig tørste, kan det være diabetes eller diabetes insipidus. Ved insipidus mangler du evne til å konsentrere urinen. Det er sjeldent, men finnes. Dette kan du undersøke ved å måle spesifikk vekt i urinen.

Fossum anbefaler også at fastlegen, før de henviser, setter urinstiks. I tillegg bør det tas en vanlig, grovorienterende nevrologisk undersøkelse. Ultralyd er ikke nødvendig hvis det kun gjelder tissing om natten. Da er det ikke noe galt med nyrene.

– Noe annet som er vanlig, er forstoppelse. Da presser tarmen på blæra, og det blir mindre plass til urin. Derfor blir noen bedre bare av å behandle forstoppelsen med Movicol. Langt flere er forstoppa enn de tror!

10-årsgrense på sykehus

Sykehusene forholder seg til prioriteringsveilederen. Anna Bjerre, seksjonsoverlege for pediatrisk nefrologi på Rikshospitalet, forteller at de har et skriv til dem som henviser barn med sengevæting.

anna-kristina-bjerre.jpg
Anna Bjerre

– Vi viser til barnelegeforeningens veileder som ligger på Pedweb. Der står det hvordan de skal gå frem for å utrede og behandle. Vi presiserer at det er en vanlig tilstand som ofte går over av seg selv, med en stor spontan tilbakegang for hvert år.

Sykehuset tar imot barn først etter 10 års alder. De skal også ha forsøkt både alarm og Minirin først, hvis det ikke er noe i henvisningen som tilsier at det er andre grunner til å undersøke barnet.

– Det skal ikke være dagsymptomer, og det skal ha blitt gjort en grundig utredning med god sykehistorie, særlig rundt tissesymptomer. Dette er en tilstand som med fordel både kan utredes, behandles og følges av fastlegen, avslutter Bjerre.

 

Vil du vite mer om sengevæting? Sjekk ut torrhelenatten.no

Dette innholdet er ikke laget av NHIs redaksjon. NHI er opptatt av at skillet mellom redaksjonelt innhold og annonsørinnhold skal være tydelig gjennom god merking. Om du opplever at dette ikke stemmer, ta gjerne kontakt med oss.