Informasjon

Barn av søskenbarn

I Norge er inngifte mest utbredt blant personer av pakistansk opprinnelse.

Hva er de medisinske konsekvensene av at søskenbarn får barn med hverandre?

Inngifte defineres som ekteskap mellom mennesker som er tremenninger eller nærmere i slekt. I Norge er inngifte mest utbredt blant personer av pakistansk opprinnelse.

Det er sjelden at etniske nordmenn gifter seg med noen de er i slekt med, men det kan forekomme. Derimot var det vanligere for noen tiår tilbake. Spesielt gjelder dette tremenningekteskap.

Løper en risiko

Pål Surén, Andrej Grjibovski og Camilla Stoltenberg ved Folkehelseinstituttet beskriver de medisinske konsekvensene ved at mennesker som er i slekt med hverandre får barn sammen i rapporten: «Inngifte i Norge. Omfang og medisinske konsekvenser».

Analysene i rapporten er gjort på grunnlag av data fra Medisinsk fødselsregister, Statistisk sentralbyrå, Folkeregisteret og Dødsårsaksregisteret.

Hos førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan er 44 prosent av alle barn født av foreldre som er søskenbarn. Blant etterkommere av førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan, er andelen søskenbarn-par 35 prosent. Inngifte er også forholdsvis vanlig blant personer med opprinnelse i Tyrkia, Irak, Iran, Sri Lanka, Marokko og Somalia.

Rapporten slår fast at inngifte medfører en medisinsk risiko for barna helt fra fosterlivet og til de er voksne.

Dødfødsler og misdannelser

I det neste avsnittet kan du lese om forskjeller i forekomst av de ulike medisinske utfallene mellom inngifte-barn og barn av foreldre som ikke er i slekt. Forfatterne understreker at disse funnene er statistisk sikre, og ikke resultat av tilfeldige variasjoner.

Funnene til Stoltenberg og hennes kolleger, viser at når andre risikofaktorer er korrigert for, er risikoen for dødfødsel omtrent 60 prosent høyere for barn av søskenbarn-par enn for barn av foreldre som ikke er i slekt.

Risikoen er også forhøyet for barn av par med uspesifisert slektskap. For barn av tremenning-par, er det ikke påvist økt risiko. Forskerne skriver at denne analysen trolig er den første som viser en statistisk sikker sammenheng mellom inngifte og dødelighetsrisiko.

Barn av søskenbarn-par har 2,4 ganger så stor sannsynlighet for å dø i sitt første leveår enn barn av ubeslektede par. Inngifte betyr altså enda mer i forhold til spedbarnsdød enn i forhold til dødfødsel. Inngifte medfører også økt risiko for medfødte misdannelser, og dette gjelder alle slektskapskategorier. Hos barn av søskenbarn-par er risikoen fordoblet, men det er viktig å merke seg at registreringen av medfødte tilstander kan være mangelfull. Dette vil da være en feilkilde.

Når det gjelder total dødelighet, viser analysen at barn av søskenbarn-par har gjennomsnittlig 75 prosent høyere sannsynlighet for å dø sammenlignet med barn av ubeslektede foreldre. Risikoen er også økt for barn av tremenning-par.

Men det er viktig å huske på at denne økningen likevel blir liten i absolutte tall, siden dødeligheten er svært lav hos barn og unge i Norge.

Norge eneste land

Rapporten til Stoltenberg og hennes kolleger kom ut i 2007, og dette er første gang det er gjort en analyse av sammenhengen mellom inngifte og total dødelighet i en hel befolkning. Norge er det eneste landet som registrerer slektskapsforhold hos alle foreldrepar. Derfor er Norge trolig det eneste landet der det kan gjennomføres en slik analyse.

Ser vi på det store bildet, er inngifte årsak til noe under 10 ekstra tilfeller av dødfødsel og spedbarnsdød hvert år i Norge. Forskerne skriver at det lave antallet skyldes både at inngifte er lite utbredt i befolkningen og at dødfødsel og spedbarnsdød sjeldent forekommer i Norge. Samtidig viser beregningene at inngifte er årsak til rundt 20 ekstra tilfeller av medfødte misdannelser i året, men trolig er dette tallet høyere i virkeligheten.

Rapporten fra Folkehelseinstituttet viser hvordan situasjonen er i Norge. Ser vi ut i verden, er inngifte trolig en betydelig årsak til sykdom og død. Forskerne skriver at i mange av de landene hvor inngifte er utbredt, er den totale barnedødeligheten på vei ned. Dette fordi stadig færre barn dør av blant annet infeksjoner og underernæring.

På grunn av dette vil inngifte få større betydning, fordi andelen barn som dør av inngifte-relaterte genetiske sykdommer øker. «Kunnskapsnivået om sammenhengen mellom inngifte og medisinsk risiko er begrenset. Vår studie er gjort i Norge, men resultatene er generaliserbare til andre land. Etter vår mening er det nettopp der den virkelige verdien av denne studien ligger», heter det i rapporten.

Hva er årsaken?

Hvorfor kan det få medisinske konsekvenser hvis søskenbarn får barn sammen? Svaret finner vi ved å se på genetikken. Stoltenberg og hennes kolleger forklarer dette på følgende måte: Arvematerialet (DNA-molekylet) inneholder tusenvis av ulike gener, og for hvert gen er det to utgaver – én fra mor og én fra far. Ofte vil de to utgavene være forskjellige, fordi foreldrene kommer fra forskjellige familier og har ulike gen-varianter.

Hvis to individer er i slekt, har de en viss andel gen-varianter til felles, fordi de har felles forfedre. Jo nærmere slektskap, jo flere gen-varianter vil være like hos de to individene. Når det foreligger to ulike varianter av et gen, er det oftest slik at den ene varianten overstyrer den andre. Den styrende varianten kalles det dominante genet, mens den vikende varianten kalles det recessive genet. Mange gen-varianter som koder for arvelige sykdommer, er recessive. Dette er gunstig for de fleste, for hvis man har et normalt gen i tillegg, vil dette være dominant. Personen er da en bærer av sykdommen, men er ikke selv syk. Sykdomsgenet vil imidlertid kunne føres videre til senere generasjoner.

De fleste mennesker bærer med seg én eller flere recessive sykdomsgen-varianter. Disse vil bare gi seg utslag hos et barn hvis partneren har samme gen- variant og hvis begge foreldre overfører gen-varianten til barnet. Slike sykdommer er derfor sjeldne i befolkningen, til tross for at nesten alle mennesker er bærere av gen-varianter som kan forårsake sykdom.

Dermed kommer vi til sakens kjerne: Hvis foreldrene er inngiftede, er sjansene mye større for at begge bærer på de samme recessive sykdomsgen-variantene, siden de kommer fra samme familie. Sannsynligheten for at deres barn skal få en genetisk sykdom blir derfor større enn for barn av ubeslektede foreldre. Dette fører igjen til at barn av inngiftede foreldre har økt dødelighet sammenlignet med andre barn.

Svangerskapskvalme og inngifte

Nylig ble det utført en undersøkelse ved Folkehelseinstituttet om ekstrem svangerskapskvalme - hyperemesis gravidarum (HG). Den viser at kvinner av pakistansk og tyrkisk opprinnelse har mer enn fordoblet risiko for å rammes av ekstrem svangerskapskvalme sammenlignet med etnisk norske kvinner. Slektskap mellom ektefeller er langt mer vanlig i disse gruppene, men dette er ikke årsaken til at kvinnene blir syke under graviditeten, viser studien.

Kvinner fra land som Sri Lanka, India, store deler av Afrika, Pakistan og Tyrkia rammes av ekstrem svangerskapskvalme mer enn dobbelt så ofte sammenlignet med kvinner som er født i Norge.

- I disse landene er inngifte relativt hyppig. Man har derfor spekulert på om nært slektskap mellom foreldrene kan påvirke risikoen for HG, uten at noen tidligere har sett nærmere på om dette faktiske stemmer, sier forsker Andrej Grjibovski ved Folkehelseinstituttet i en artikkel publisert ved instituttets hjemmesider.

1Innad i hver enkelt folkegruppe var det nesten ingen forskjell på risiko for å bli rammet av HG for kvinner som var i nær slekt med barnefaren, sammenlignet med kvinner som fikk barn med en mann de ikke var i slekt med.

Årsaken til at kvinner fra enkelte land rammes oftere av svangerskapskvalme, er studert tidligere. Disse studiene har antydet at smitte av Helicobacter pylori, en bakterie som kan føre til magesår, er langt hyppigere blant mennesker fra ikke-vestlige land. Studiene har funnet at denne bakterien øker risikoen for å få HG, men forskerne fra Folkehelseinstituttet mener det trengs mer forskning for å kunne si noe sikkert om sammenhengen.

Vil du vite mer?

Kilder

Referanser

  1. Pål Surén, Andrej Grjibovski og Camilla Stoltenberg. «Inngifte i Norge. Omfang og medisinske konsekvenser». Folkehelseinstituttet 2007.