Barns reaksjon på sykdom

Søsken kan reagere svært forskjellig på foreldrenes sykdom. Det er viktig å være oppmerksom på at barn som trekker seg inn i seg selv, har minst like mye behov for støtte som andre som gir mer direkte uttrykk for følelsene.

Hvor var du mor?

Følelsene kan være meget sterke hos barn. Selv flere måneder etter sykehusoppholdet kan de komme til uttrykk i spørsmål som "Hvor var du mamma? Hvorfor var du ikke hos meg? Jeg savnet deg så veldig".

Det beste foreldrene kan gjøre er å sørge for at barnet blir passet av et menneske det kjenner godt mens mor eller far er på sykehuset. Jevnlige besøk under innleggelsen og mye samvær etter at den syke er kommet hjem, hjelper også. Mindre barn reagerer alltid på atskillelse fra foreldrene. Uansett om det skyldes reise, sykehusopphold eller dødsfall savner de far eller mor, og føler seg utrygge fordi hverdagens rutiner er brutt.

Atskillelse er hardest for små barn under fire år, som fortsatt er svært avhengige av foreldrene, særlig av mor. De opplever fraværet som truende, de føler usikkerhet og er redde for at den av foreldrene som er innlagt på sykehus ikke kommer tilbake. 

Vanlige reaksjoner hos barnet kan være frykt, sinne og irritabilitet, engstelse, konsentrasjonsprøblemer, søvnproblemer eller kombinasjoner av disse. Barnet kommer raskere over de vonde følelsene hvis foreldrene aksepterer og lar barnet få utløp for de sterke følelsene.

Tisser i buksen igjen?

Når mindre barn har det vanskelig, kan de få delvis tilbakefall til tidligere stadier i sin utvikling. De begynner kanskje å tisse i buksen igjen, suge på tommelen, stamme eller snakke babyspråk. Dette er klare tegn på at barnet har det vanskelig og trenger ekstra omsorg.

Sinne og raseri

Større barn har det også vanskelig ved atskillelse fra foreldrene. Hvis far eller mor er innlagt over lengre tid, kan lengselen vise seg som sinne mot de personene som passer barnet. I ren fortvilelse kjefter og slår det løs på de voksne. Barn kan også reagere aggressivt på at den syke ikke lenger har overskudd til aktiviteter som for eksempel å dra på fisketur eller lese godnatthistorier.

Bak aggresjonen ligger sorgen over det som har skjedd og et håp om forståelse. Som en 10-åring så presist uttrykte seg: "Når jeg går amok, vil jeg aller helst trøstes."

Biter negler og har mareritt

Selv om et barn ikke snakker om fars eller mors sykdom kan det allikevel lide under situasjonen i hjemmet. Det finnes mange måter å reagere på, og det er viktig at de som har omsorgen for barnet er klar over at brå forandringer i oppførsel og adferd kan være tegn på at barnet trenger ekstra oppmerksomhet. Vær på vakt hvis barnet

• biter negler, plukker på ting, slår, sparker, gråter og er trist
• sutrer, er irritabel, sint eller oppmerksomhetskrevende
• er redd for mørket eller for å være hjemmefra
• har mareritt eller vanskelig for å falle i søvn
• har problemer med å spise eller har vondt i magen
• ikke klarer å konsentrere seg
• er redd for katastrofer eller for at andre i familien skal bli syke

Hvis barnet ikke leker

Det er grunn til å være særlig oppmerksom hvis barnet

• blir overdrevent føyelig
• isolerer seg
• skulker skolen
• får adferdsproblemer i barnehagen eller på skolen
• ikke leker

Disse reaksjonene er meget vanlige hos barn som går alene med vanskelige tanker, og som trenger hjelp til å dele dem med voksne. Det er viktig at både foreldre og barnehagepersonale eller lærere er ekstra på vakt overfor endringer i barnets oppførsel, og snakker med hverandre om det de legger merke til av forandringer. God kontakt mellom hjemmet og barnehagen eller skolen kan være en god støtte for barnet.

Er det min skyld?

Barn kan ikke alltid skille mellom virkelighet og fantasi, og har ofte en forestilling om at ord, tanker og ønsker kan ha en dramatisk effekt på omverdenen. Det er ikke ualminnelig at barn er overbevisst om at de har fremkalt fars eller mors sykdom, fordi de en gang etter en krangel ønsket ham eller henne vondt. Når sykdommen så rammer føler barnet seg skyldig og ansvarlig, og tenker kanskje at det nå får en velfortjent straff.

Selv om barn har slike tanker kan de også samtidig ha en forståelse for den riktige sammenhengen. Følelsen av skyld er imidlertid ofte sterkere enn fornuften, og kan være svært tung å bære alene.

Vil du vite mer?

• Mor eller far har kreft
• Samvær med kreftsyke
• Voksne utenfor hjemmet
• Barn som pårørende
• Ved behov for ytterligere råd eller veiledning, kontakt Kreftforeningen