Informasjon

Når foreldre dør - la barnet være med i fellesskapet

Når et barn mister en av foreldrene, har det mer enn noensinne bruk for nær og varm kontakt med resten av familien. Det er viktig at barnet får føle seg som en del av et fellesskap i sorgen over den avdøde, dette kan ha avgjørende betydning for hvordan barnet kommer gjennom sin egen sorg.

Hopp til innhold

Det er viktig at barn får lov til å vise følelser og stille spørsmål, og dette gjelder også i tilfeller der foreldrene er skilt, og barnet ikke bor hos den avdøde. Barnet skal ha lov til å sørge over den døde, selv om forholdet mellom foreldrene var aldri så anstrengt.

Barn og døden

Barns forståelse av døden er avhengig av hvor gamle de er, og det samme gjelder måten de reagerer på hvis en av foreldrene faller fra.

2-4 år

Små barn oppfatter ikke døden som endelig. De savner den døde på samme måte som hvis han eller hun hadde vært på sykehus eller på reise, og de kan ikke forstå at far eller mor ikke kommer tilbake igjen. Dødsfallet etterlater først og fremst en følelse av å være forlatt.

Barn under skolealder er mindre logiske i sin tenking. De ser seg selv som tilværelsens sentrum, og kan godt være overbevist om at det er deres egne tanker og handlinger som har forårsaket dødsfallet. For eksempel kan et barn tro at far ble syk fordi barnet en gang sa "dumme pappa" og ønsket ham død. I slike tilfeller plages barnet ofte av skyldfølelser.

Det hender ikke så sjelden at også større barn og voksne kan ha lignende tanker, men de er bedre i stand til å bearbeide dem, og oppfatter dem vanligvis ikke som "virkelighet" på samme måte som barn under skolealder.

Små barn stiller konkrete, direkte og ofte vanskelige spørsmål, som for eksempel "Kommer mamma ikke snart hjem igjen?", "Hvorfor kan hun ikke komme opp av jorden?" eller "Ser vi at pappa blir kastet på bålet?". Og barna kan fortelle om den døde hele tiden, for eksempel hos bakeren og på bussen: "Faren min ligger på kirkegården."

5-9 år

Barn i denne alderen forstår gradvis at døden er ugjenkallelig. Mange forestiller seg døden som en person som kommer og henter den syke. De grubler intenst over hvordan det er å være død, og vil ikke akseptere tanken på at de selv skal dø en gang.

Noen klarer ikke å skille mellom fantasi og virkelighet. Hvis de hører spøkelseshistorier forestiller de seg kanskje at den døde går igjen, og særlig hvis de ikke har fått se sin døde far eller mor kan de forestille seg at han eller hun ser like uhyggelig ut som voldsofre de har sett på TV.

10-11 år

På dette alderstrinnet blir barns forestillinger om døden mer abstrakte - mer lik de voksnes. De forstår at døden er uunngåelig. Mange spekulerer på hva som skjer etter døden, og angsten for selv å dø kan være stor - særlig ved leggetid.

12-13 år

Mange barn i denne alderen er - i motsetning til de yngre - i stand til å beherske eller fortrenge sin angst. Det er ikke uvanlig at større barn hevder at de ikke er redde for døden; dette gjelder kanskje særlig de som ikke før har opplevd dødsfall i familien. Barna påvirkes av hvordan de voksne snakker. Hvis de merker at døden er tabu for de voksne, holder de kanskje sine tanker for seg selv. Dette kan også gjelde yngre barn.

14-18 år

Ungdom i denne aldersgruppen befinner seg i en fase av livet der de frigjør seg fra hjemmet. Dette gjør de ofte ekstra vanskelig å bearbeide sorgen over en av foreldrenes død. Har det vært mange konflikter kan dødsfallet fremkalle minner som kan gi sterk skyldfølelse; i mange tilfeller bebreider den unge seg selv for at det aldri ble anledning og tid til å fortelle den døde hvor glad hun eller han var i vedkommende. Kanskje er den unge sint, og føler seg maktesløs, sviktet og ensom. Resultatet kan bli at konsentrasjonsevnen reduseres, at de faglige prestasjonene blir deretter - og at selvtilliten i sin tur synker.

Det kan også føles tungt for unge mennesker å tenke på at den døde ikke får ta del i deres videre liv; aldri får oppleve at hun eller han tar eksamen eller får en kjæreste. Samtidig føler mange at dødsfallet hindrer dem i å leve og more seg som andre unge. De bekymrer seg for hvordan den gjenlevende av foreldrene skal klare seg, og føler seg tynget av ansvar for familien.

Tanker om selvmord og gjenforening med den døde er ikke uvanlig. Det viktigste for den unge er å få aksept for at det ikke er noe unormalt ved å ha slike følelser i en tung og vanskelig periode av livet.

Ungdom uttrykker ofte sin sorg på måter som kan være vanskelige å forstå for voksne. Noen spiller høy musikk eller går ekstra mye ut med kamerater. En annen alminnelig reaksjon blant tenåringer er å fornekte sorgen og de smertefulle følelsene. Man skal ikke feiltolke en slik adferd som uttrykk for likegyldighet og manglende sorg. Det er ingen grunn til å bebreide tenåringen, men reaksjonsmønstret kan gjøre det vanskeligere å bearbeide sorgen. Om mulig kan man derfor forsøke å få den unge til å gi et mer direkte uttrykk for følelsene sine.

Små og store barn har forskjellige bekymringer. De små tenker ofte på ting i det daglige livet; hvem som skal lage middag, om familien nå får nok penger, hvem som skal hente i barnehagen osv. Ungdommene tenker mer på hvordan deres eget liv kommer til å påvirkes; hvordan de skal skape sitt eget liv og velge utdannelse.