Informasjon

Når foreldre dør - sorg hos barn

Det er en stor forskjell på hvordan barn reagerer når foreldre dør. De første og umiddelbare reaksjonene er ofte sjokk, forferdelse og gråt. Noen barn er ute av stand til å snakke og handle, andre oppfører seg som om ikke noe er skjedd.

Mange blir også sinte på den døde fordi han eller hun har forlatt dem. Samtidig håper de at den døde skal komme tilbake. Det er ikke uvanlig at også større barn nekter å se i øynene at far eller mor er borte for godt.

Søsken reagerer ofte forskjellig på dødsfallet. Her er det viktig å være klar over at et barn som trekker seg inn i seg selv kan ha minst like stort behov for støtte som et annet som gir mer direkte uttrykk for følelsene.

Etter en tid begynner barnet å forstå at far eller mor ikke vender tilbake. Da blir sinnet, savnet og fortvilelsen gjerne sterkere. Mange barn gråter mye i denne fasen av sorgen, og kan i perioder være helt utrøstelige. Hos andre viser tristheten seg ved at de blir innadvendte og holder seg for seg selv.

Noen barn blir svært aggressive; de føler seg sviktet og forrådt. Da gjelder det at de voksne er klar over at sinnet på samme måte som gråten er en sunn reaksjon, slik at barnet ikke blir straffet for å vise hva det føler.

Det er ikke så uvanlig at et barn som mister en som står det nær blir overdrevent redd for at det selv eller andre i familien skal bli syke og dø. Magesmerter eller forkjølelse kan gjøre barnet skrekkslagent, og de vokter de voksne nøye for å se etter tegn på sykdom. Selv tilsynelatende banale hendelser i hverdagen kan skape frykt. En 7-8-åring kan for eksempel få panikk hvis far eller mor for moro skyld gjemmer seg et øyeblikk.

Biter negler og har mareritt

Det finnes mange måter å reagere på i en situasjon preget av stor sorg, og de som har omsorgen for barnet bør være klar over at brå forandringer i oppførsel og adferd kan være tegn på at barnet trenger ekstra oppmerksomhet. Vær på vakt hvis barnet:

  • Biter negler, slår, sparker
  • Sutrer, er irritabel, eller oppmerksomhetskrevende
  • Er redd for mørket eller for å være hjemmefra
  • Har mareritt eller vanskelig for å falle i søvn
  • Har problemer med å spise eller har vondt i magen
  • Ikke klarer å konsentrere seg
  • Er redd for katastrofer eller for at andre i familien skal bli syke

Voksne bør være oppmerksom på at slike reaksjoner kanskje først viser seg etter flere måneder. De kan fremkalles av en hendelse som gjør det klart for barnet at den døde ikke kommer tilbake. Det kan være i forbindelse med flytting, eller når den gjenlevende av foreldrene finner seg en ny venn eller venninne. I noen tilfeller hender det også at barn forsøker å skåne den etterlatte ved å vente med å sørge til den voksne har fått det bedre. Barn kan sørge i skjul og beskytter de voksne gjennom å la være å fortelle om sin sorg.

Hvis barnet ikke leker

Det er grunn til å være særlig oppmerksom hvis barnet: blir overdrevent føyelig, isolerer seg, skulker skolen, får adferdsproblemer i barnehagen eller skolen, ikke leker, er overdrevent engstelig eller pessimistisk.

Disse reaksjonene er meget vanlige hos barn som går alene med vanskelige tanker, og som trenger hjelp til å dele dem med voksne. Både foreldre og barnehagepersonale eller lærere bør være ekstra på vakt overfor endringer i barnets oppførsel, og snakke med hverandre om det de legger merke til av forandringer. God kontakt med hjemmet og barnehagen eller skolen kan være en uvurderlig støtte for barnet.

Hvis man er usikker på om barnet får tilstrekkelig hjelp, er det best å rådføre seg med barnets lege, skolepsykologen eller andre innenfor det profesjonelle hjelpeapparat.

Etter hvert som tiden går, begynner barnet å akseptere at far eller mor aldri kommer tilbake. De sterke båndene løsner, og selv om barnet fortsatt savner den døde blir det etter hvert i stand til å utvikle et nært og fortrolig forhold til andre mennesker.

Barnet vil kanskje søke kontakt med en voksen som kan fylle noe av det følelsesmessige tomrommet etter den døde. Ved å være forståelsesfull og hjelpe barnet med å bevare minnene, kan han eller hun være en god støtte.

Barnet vil kanskje også søke å opprettholde relasjonen til den som døde, for å fortsatt føle en nærhet og kontakt. Da trenger barnet hjelp av de voksne. Noen barn ønsker å lukte på klær som har tilhørt den døde, se på bilder, gå med til graven, samtale om den døde osv. Dette behovet kan vare i flere år og er viktig for barnas sørgeprosess.

Vil du vite mer?

Kilder

Sentrale kilder og kvalitetsvurdering

Kreftforeningen.