KvalitetssjekkDet betyr gjerne store forandringer i et barns liv at mor eller far blir alvorlig syk. Selv om barn leker og er glade innimellom, skal man ikke tro at alt det leie er glemt; sykdomsperioden er en tid med mye engstelse og bekymring for barn, enten de er store eller små.
Det er lett å undervurdere barns observasjonsevne, ofte oppfatter de mye mer enn vi tror. Det er derfor det er så viktig å snakke med barna om mors eller fars sykdom; å forklare hva som skjer, og hva dette vil si for barnet selv. Ellers kan fantasien begynne å arbeide på egen hånd, og skape forestillinger som kan være tyngre å leve med enn virkeligheten.
Men hva skal man fortelle, hvordan skal man ordlegge seg, og når er det beste tidspunkt?
Det finnes dessverre ingen allmenngyldige svar. Denne informasjonen forteller litt om hvordan barna opplever situasjonen, og gir råd om hvordan voksne kan være til støtte. Vi håper dette vil være til nytte både for foreldre, pårørende, lærere, helsepersonell og andre som kommer i kontakt med barna.
Når skal man fortelle barnet?
Foreldre er ofte svært i tvil om de bør fortelle at far eller mor har kreft, de vil selvfølgelig nødig gjøre barna redde og urolige for fremtiden. Det er imidlertid viktig at familien får snakke om den nye situasjonen. Det er vanskelig å skjule for barn at noe er galt. De merker at far og mor er bekymret, og får de ikke vite hvorfor, har fantasien fritt spillerom. Den er ofte verre enn virkeligheten, og resultatet er utrygghet og en indre følelse av isolasjon hos barna.
En annen viktig grunn til å snakke åpent med barna er at det ofte er vanskelig for dem å vurdere det de ser. Det er ikke så lett å forstå at en som tilsynelatende er frisk i virkeligheten er alvorlig syk, eller at en mor innlagt for en større operasjon, vil komme seg og snart være hjemme igjen. Ved å svare åpent på spørsmål kan voksne hjelpe barna til å forstå situasjonen bedre, og dermed spare dem for mye unødig engstelse.
Det er ikke noe fasitsvar på når og hvordan man skal fortelle et barn at far eller mor har en alvorlig sykdom. Ofte utsetter foreldrene det. Venter de for lenge, risikerer de imidlertid at barna hører det fra andre - eller at de selv merker at noe er galt og blir gående alene med sine bekymringer. Barn har ofte en overraskende god iaktagelsesevne.
