Mor eller far har kreft

Det betyr gjerne store forandringer i et barns liv at mor eller far blir alvorlig syk. Selv om barn leker og er glade innimellom, skal man ikke tro at alt det leie er glemt; sykdomsperioden er en tid med mye engstelse og bekymring for barn, enten de er store eller små.

Det er lett å undervurdere barns observasjonsevne, ofte oppfatter de mye mer enn vi tror. Det er derfor det er så viktig å snakke med barna om mors eller fars sykdom; å forklare hva som skjer, og hva dette vil si for barnet selv. Ellers kan fantasien begynne å arbeide på egen hånd, og skape forestillinger som kan være tyngre å leve med enn virkeligheten.

Men hva skal man fortelle, hvordan skal man ordlegge seg, og når er det beste tidspunkt?

Det finnes dessverre ingen allmenngyldige svar. Denne informasjonen forteller litt om hvordan barna opplever situasjonen, og gir råd om hvordan voksne kan være til støtte. Vi håper dette vil være til nytte både for foreldre, pårørende, lærere, helsepersonell og andre som kommer i kontakt med barna.

Når skal man fortelle barnet?

Foreldre er ofte svært i tvil om de bør fortelle at far eller mor har kreft, de vil selvfølgelig nødig gjøre barna redde og urolige for fremtiden. Det er imidlertid viktig at familien får snakke om den nye situasjonen. Det er vanskelig å skjule for barn at noe er galt. De merker at far og mor er bekymret, og får de ikke vite hvorfor, har fantasien fritt spillerom. Den er ofte verre enn virkeligheten, og resultatet er utrygghet og en indre følelse av isolasjon hos barna.

En annen viktig grunn til å snakke åpent med barna er at det ofte er vanskelig for dem å vurdere det de ser. Det er ikke så lett å forstå at en som tilsynelatende er frisk i virkeligheten er alvorlig syk, eller at en mor innlagt for en større operasjon, vil komme seg og snart være hjemme igjen. Ved å svare åpent på spørsmål kan voksne hjelpe barna til å forstå situasjonen bedre, og dermed spare dem for mye unødig engstelse.

Det er ikke noe fasitsvar på når og hvordan man skal fortelle et barn at far eller mor har en alvorlig sykdom. Ofte utsetter foreldrene det. Venter de for lenge, risikerer de imidlertid at barna hører det fra andre - eller at de selv merker at noe er galt og blir gående alene med sine bekymringer. Barn har ofte en overraskende god iaktagelsesevne.

Hvor mye skal barnet vite?

De fleste voksne er usikre på hvordan de skal få fortalt om sykdommen på best mulig måte. Før foreldrene snakker med barnet, er det viktig at de er enige om hva de vil fortelle og hvordan, slik at barnet får samme forklaring fra begge.

Som voksen må man også ta hensyn til at barn ikke klarer å fordøye all informasjon om sykdom, behandling og konsekvenser for familien på én gang; det beste er derfor at de får informasjon i små porsjoner.

Barn har en overraskende stor evne til å takle selv svært dramatiske og sørgelige nyheter. Det avgjørende er at de er sammen med omsorgsfulle og kjærlige voksne; noen som tar seg den nødvendige tid til å snakke, og ikke minst til å lytte, slik at barnet får mulighet til å gi uttrykk for sin usikkerhet og bekymring.

Når barnet har erfart hvordan sykdommen påvirker hverdagen, vil det gjerne snakke om dette; om hvorfor mor er trett, hvorfor hun mister håret, eller hvorfor far er så alvorlig. Barn godtar at de ikke alltid kan få svar på alle sine spørsmål. Det viktigste for dem er et åpent og tillitsfullt forhold til de voksne, slik at de kan spørre om alt og vise sine følelser - både når de er glade og når de er lei seg.

I de tilfellene hvor det dreier seg om livstruende sykdom, er det best å fortelle barnet at det ikke er sikkert at far eller mor vil få det bedre, selv om legene gjør alt de kan for å hjelpe. Man bør ikke gi barnet falske forhåpninger, selv om det i øyeblikket kan være fristende å gjøre bekymringene mindre.

Beskjed til barnehage og skole

Lærere og barnehagepersonale bør få god informasjon om sykdommen og behandlingen, slik at de på best mulig vis også kan støtte barnet. Blant annet bør de få beskjed når den syke blir innlagt. De kan også ha behov for å vite hva de skal svare på konkrete spørsmål fra barnet - for eksempel at fars eller mors hår vokser ut igjen etter cellegiftbehandlingen, eller at kreft ikke smitter. Foreldrene kan vanligvis selv gi de nødvendige opplysningene til skole eller barnehage, men det går også an å be sykehuspersonalet eller Den Norske Kreftforenings omsorgssenter om å informere.

Det er viktig å bli enig om hvordan og hvor mye man skal snakke om sykdommen, slik at barnet ikke blir forvirret og usikkert på grunn av opplysninger som ikke er i samsvar med hverandre. Dessuten bør man diskutere hva man skal si til barnets venner om den nye situasjonen, og hvordan dette i så fall skal skje. Større barn bør få være med på å bestemme hvordan klassekameratene skal orienteres; i mange tilfeller ønsker de selv å fortelle om sykdommen.

Det kan også være en fordel om læreren eller en fra barnehagen kan komme på besøk i hjemmet, slik at man kan få snakket grundig igjennom de spørsmål som oppstår.

En liten huskeliste

• Ta deg tid til hyggestunder og fysisk nærhet
• Fortell litt om gangen, ikke kom med lange forklaringer
• Fortell igjen og igjen at barnet er elsket, og at ingen kan noe for sykdommen
• Fortell at sykdommen kan gjøre både far og mor mer irritable og oppfarende enn ellers
• La barnet få vise sine følelser - både glede og sinne
• La barnet få vise omsorg og hjelpe til, men ikke la det få en voksens rolle. Ikke ros tapperhet
• La barnet få tid til å leke med sine kamerater. Hjelp det med å fortelle at far eller mor er syk
• Husk at barn ikke bare krever omsorg. De har også mye å gi en familie som er preget av alvorlig sykdom

Vil du vite mer?

• Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende
• Når barn er pårørende
• Appen "Meg også", laget ved Oslo universitetssykehus
• Ved behov for ytterligere råd eller veiledning, kontakt Kreftforeningen