KvalitetssjekkSe barnet
Barn blir sjeldnere trodd når de forteller om overgrep, blant annet fordi de har en annen måte å fortelle på. Småbarn sier ofte - i mangel på et velutviklet språk - ting som ikke stemmer. Hvordan skal du skille kommunikasjonsproblemer og fantasi med virkelighet? - Ofte er dette vanskelig. Hvis din to-åring plutselig en dag sier noe om en tiss og en voksenperson i barnehagen, ville du sannsynligvis gjøre mye for å få barnet til å fortelle mer. Problemet er at små barn mangler begreper. De stokker ofte om rekkefølgen på ord og hendelser, de har ingen god fornemmelse av tid, og at de i tillegg kan blande inn elementer av fantasi. Vi anbefaler å ta utgangspunkt i det barnet allerede har sagt når du snakker med barnet. Møt barnet der det er, unngå å foreslå muligheter. Istedenfor å spørre om barnehageonkelen tok på tissen din, still åpne spørsmål om hvor barnet var, hva som skjedde og hvem som var til stede. Åpne spørsmål som barnet forstår, og som gir mening for barnet. Som foreldre har vi oftest god peiling på hva som er alvor - vi snakker jo med barnet hele tiden. Det er viktig å observere hele barnet. Barn som utsettes for overgrep viser det vanligvis på flere måter. Kanskje viser de generelle tegn på mistrivsel, kanskje er de livredde for et eller annet, kanskje lukker de seg inne - eller omvendt - blir svært utagerende. Det handler om å fange opp forandringer i adferd og følge opp barnet. Kanskje spiser ikke barnet så bra lenger? Hvis det oppstår permanente forandringer i oppførselen til barnet kan det være grunn til å følge ekstra godt med. For dem som er utenfor familien - for eksempel en barnehageansatt, dreier det seg om mye av det samme; Å se barnet, være nysgjerrig på hvordan barnet har det, og følge det opp, sier Borgen.
