KvalitetssjekkGeir Øivind Borgen er barnelege og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Han mener at begrepet barnemishandling i noen tilfeller kan være for lite dekkende. - Mange bruker ordet barnemishandling, jeg foretrekker å kalle det overgrep. Barnemishandling forbindes ofte kun med fysisk mishandling, mens overgrep også omfatter psykiske eller emosjonelle og seksuelle overgrep. I tillegg innbefatter det alvorligere former for omsorgssvikt og barn som er vitner til vold i hjemmet, sier Borgen.
De yngste barna er oftere utsatt for overgrep
Årsaken til at enkelte foreldre begår overgrep mot barna sine, er det vanskelig å si noe entydig om. Men man vet om en del risikofaktorer. Noen risikofaktorer kan knyttes til barnet, mens andre kan knyttes til foreldre og familiesituasjon.
- Det er blant annet en sammenheng med hvor mye ressurser familien har eller hvor presset den er. Barn av foreldre som er psykisk syke eller har et rusproblem er særlig utsatte. Andre risikofaktorer er foreldre som selv har blitt utsatt for overgrep - men her er det ikke noen automatikk. De aller fleste som har vært utsatt for overgrep, forgriper seg ikke på egne barn. Ellers kan det være situasjonsbetinget, som at foreldrene er overbelastet, de kan ha mistet jobben, være i et økonomisk uføre, plutselig ha blitt enslig forsørger, eller de kan ha lite overskudd av andre grunner. Det kan også dreie seg om familier som er lite opptatt av følelsesmessige behov og hvor man er lite verbale, som er uten romslighet, og som er lite fysiske - bortsett fra ved straffende handlinger. Familier med svært unge og uerfarne omsorgspersoner er også utsatte, sier Borgen.
Blant barn som blir utsatt for mishandling/overgrep, er det flere kjente likhetstrekk.
- Risikobarn er barn som ikke er ønsket, barn som blir født mye før tiden og som følge av for tidlig fødsel er, eller har vært, mye syke, barn med handikap, kroniske og krevende sykdommer, eller barn som er litt overalt, har et høyt aktivitetsnivå og er krevende og støyende. Det kan også være barn som er veldig forskjellig fra foreldrene. De aller yngste barna blir oftere utsatt for overgrep enn de større barna.
Slitne foreldre og mennesker med et sykt sinn
følge Barne- og familiedepartementets "Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn", har små barn generelt større risiko for å bli utsatt for vold enn større barn. Vet man noe om årsakene til at det er slik? - Hvorfor man rister en tre måneder gammel prematur baby slik at den får hjerneskader mener du? Jeg tror du sikkert kan kjenne igjen fortvilelsen som kan oppstå når barnet gråter uavbrutt og du ikke forstår hvorfor - og at man i slike situasjoner også kan bli både frustrert og sint. Tenk deg i tillegg at mor er helt alene, hun har et barn som gråter mer enn vanlig fordi det er sykt, kanskje gråter barnet døgnet rundt. Da kan det være at den totale belastningen blir for tøff. Kanskje har ikke mor noen andre å "lene seg til" - hun har lite nettverk og ingen støtte. Kanskje har mor også problemer med grenser. Noen av oss har ikke den nødvendige tålmodigheten og de nødvendige grensene, og er lettantennelige når vi blir presset litt. Da kan man reagere på en måte man slett ikke bør gjøre, og det kan ofte gå veldig galt fordi et lite barn er så sårbart. - En annen side av saken er systematiske overgrep. Folk som uten noen som helst foranledning kan løfte et spedbarn opp av sengen og slå og sparke barnet. Da snakker vi om mennesker som er psykisk syke eller har en personlighetsforstyrrelse. Det skjer noe galt i hodet deres. - Et lite barn krever totalomsorg og må ha hjelp til absolutt alt. Det krever mer av den voksne sammenlignet med det å samhandle med større barn. 5-åringen kan kle på seg selv og utrykke behov. Spedbarnets behov kan være vanskelig å forstå, og spedbarnet må ha hjelp til alt. Dette gjør at omsorgspersoner lettere kan bli frustrert, sier Borgen.
Se barnet
Barn blir sjeldnere trodd når de forteller om overgrep, blant annet fordi de har en annen måte å fortelle på. Småbarn sier ofte - i mangel på et velutviklet språk - ting som ikke stemmer. Hvordan skal du skille kommunikasjonsproblemer og fantasi med virkelighet? - Ofte er dette vanskelig. Hvis din to-åring plutselig en dag sier noe om en tiss og en voksenperson i barnehagen, ville du sannsynligvis gjøre mye for å få barnet til å fortelle mer. Problemet er at små barn mangler begreper. De stokker ofte om rekkefølgen på ord og hendelser, de har ingen god fornemmelse av tid, og at de i tillegg kan blande inn elementer av fantasi. Vi anbefaler å ta utgangspunkt i det barnet allerede har sagt når du snakker med barnet. Møt barnet der det er, unngå å foreslå muligheter. Istedenfor å spørre om barnehageonkelen tok på tissen din, still åpne spørsmål om hvor barnet var, hva som skjedde og hvem som var til stede. Åpne spørsmål som barnet forstår, og som gir mening for barnet. Som foreldre har vi oftest god peiling på hva som er alvor - vi snakker jo med barnet hele tiden. Det er viktig å observere hele barnet. Barn som utsettes for overgrep viser det vanligvis på flere måter. Kanskje viser de generelle tegn på mistrivsel, kanskje er de livredde for et eller annet, kanskje lukker de seg inne - eller omvendt - blir svært utagerende. Det handler om å fange opp forandringer i adferd og følge opp barnet. Kanskje spiser ikke barnet så bra lenger? Hvis det oppstår permanente forandringer i oppførselen til barnet kan det være grunn til å følge ekstra godt med. For dem som er utenfor familien - for eksempel en barnehageansatt, dreier det seg om mye av det samme; Å se barnet, være nysgjerrig på hvordan barnet har det, og følge det opp, sier Borgen.
Ødelegger selvbildet
Barn som blir utsatt for overgrep kan få problemer med å fungere godt sosialt.
- Barn som utsettes for overgrep av en nær omsorgsperson kan knytte seg til den voksne på måter som skader utviklingen av barnets selvbilde og tilpasningsevne. Dette begrenser muligheten til å etablere intime og stabile forhold til andre. Barnets tillit til andre mennesker skades. Dette er lett å forstå når det dreier seg om psykiske overgrep i form av at barnet duperes, ignoreres eller rett og slett drites ut i andres nærvær. Men det gjelder også andre typer overgrep. Dersom mor eller far er overgriper kan dette bli svært alvorlig, fordi barnet da samtidig mister den viktige naturlige støtten fra sine mest betydningsfulle modeller og omsorgspersoner. På den andre siden har du de såkalte løvetannbarna. De som "overlever" alt og finner ut av saker og ting på egen hånd. Det er altså ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom at barn blir utsatt for overgrep og at de får sosiale problemer. Det er imidlertid helt klart en fare for at utsatte barn kan få problemer med å fungere godt sosialt, men mange viser en utrolig evne til å få det til likevel, sier Borgen.
Han påpeker at det er viktig å huske at foreldre som begår overgrep mot barna sine eller gir barna for dårlig omsorg, ikke må betraktes som uhyrer. Mange veksler mellom overgrep og det å være kjærlighetsfulle og tilstedeværende foreldre.
- Jeg tror barn som blir utsatt for omsorgssvikt eller overgrep fra foreldrene på mange måter er knyttet til foreldrene sine som barn flest. Ofte er det utrolig å se hvor lite som skal til fra foreldrenes side for at barna skal bli glade. Barna skjønner kanskje at noe er galt, men oftest er de såkalt lojale mot foreldrene. Men dette handler ikke bare om lojalitet. Barnet er jo avhengig av foreldrene sine og de er ofte redde og usikre med hensyn til hva som kan skje med dem og med foreldrene hvis de sier fra. Noen blir også truet til å holde kjeft, sier Borgen.
Vær tilgjengelig og inngi tillit
Tegn på overgrep er ofte vanskelige å se, fordi de kan være så lite synlige.
- Det kan være alt fra at du ser mange tegn, til at du ikke ser noen verdens ting. Det kan være det barnet som er flinkest i klassen, og som kompenserer på den måten, til å være det barnet som er den svakeste eleven i klassen og som i tillegg kanskje utagerer. Du har hele spekteret. De som kjenner barna må være oppmerksomme på barna og følge opp endringer. Du kan ikke forvente at barnet uten videre forteller deg om det som plager dem. Vanligvis kommer ikke barnet hjem fra skolen og sier at i dag puttet gymlæreren tissen sin i munnen min. Skyld- og skamfølelse samt tabuer vil stå i veien for det. Barnet vil vanligvis velge andre løsninger. Det kan være at barnet plutselig ikke vil ha gym, og ikke vil fortelle hvorfor. Da kan det være alt fra at gymlæreren har begått et seksuelt overgrep mot barnet, via mer dagligdagse hendelser som at barnet har opplevd noe som urettferdig, skremmende eller frustrerende, til at barnet blir slått gul og blå hjemme, og ikke vil ta av seg klærne - av frykt for at noen vil avsløre hva som foregår. Man må altså vise interesse for barnet, tilby nærhet og innby til kontakt. Du kan f eks si til barnet at du ser at han eller hun virker lei seg eller grubler mye og spørre om det er noe du kan gjøre eller hjelpe til med. Ofte vil det bare være generelle tegn på at barnet ikke har det så bra. Så må man finne ut hva som ligger bak. Er det fordi barnet ser far slå mor? Er det fordi barnet selv er utsatt for overgrep? Er det fordi storebror er narkoman og at det derfor er mye bråk hjemme? Er det fordi mor og far krangler og kanskje skal skille seg? Er det fordi bestevennen eller -venninnen har valgt andre å være sammen med. Det kan være mange årsaker til at et barn ikke har det bra, sier Borgen.
Meld i fra hvis du er bekymret!
orgen tror at terskelen blant folk flest for å rapportere mistanke om barnemishandling er for høy i dag. Fagfolk har et særlig ansvar for å melde fra. - Jeg kan forstå at folk vegrer seg for å gå til politiet, men oppfordrer naboer, fagfolk og andre til å senke terskelen betydelig for i alle fall å melde bekymring til barneverntjenesten.
- Det er et tankekors at forbløffende mange fagfolk opplever det som ubehagelig og vanskelig å sende bekymringsmelding, og mange tror de må ha bevis før de kan sende en slik melding. Mange ser ikke ut til å være oppmerksomme på at regelverket krever at du melder fra hvis du er bekymret - og at det handler om faglig skjønn, ikke om bevis. En del fagfolk oppgir som grunn til at de ikke vil melde bekymring at de har dårlig erfaring med å kontakte barneverntjenesten. De har opplevd at barnevernansatte har reagert veldig uprofesjonelt.
Mange etterlyser også tilbakemeldinger fra barneverntjenesten i saker der de har tatt seg bryet å melde bekymring. Hvis jeg sender en bekymringsmelding og først et halvt år senere får et en-linjes brev fra barneverntjenesten, der jeg opplyses om at de har mottatt meldingen og at saken er avsluttet, er dette veldig lite motiverende for å sende nye meldinger. Jeg vil brenne inne med spørsmål som: Var det noe poeng i å melde? Hvordan går det med barnet? Er det noe jeg bør være oppmerksom på neste gang barnet kommer på sykehuset? Loven pålegger fagfolk å melde bekymring Fagfolk som ikke melder, handler også om manglende kunnskap om hvordan barnevernet arbeider. Hvis jeg som lege velger å se saken an og utsetter å melde en bekymring fordi jeg kanskje ikke synes bekymringen er stor nok, kan det være en feilvurdering. Loven pålegger fagfolk å melde bekymring. Om jeg er bekymret nok, er ikke noe tema i loven. Dersom jeg sender en bekymringsmelding og det samtidig viser seg at lærer og helsesøster også har sendt en bekymringsmelding, tegner dette et bilde av en familie med mer omfattende problemer og behov for støtte.
Barneverntjenesten har dessuten hjemmel for å innhente opplysninger fra ulike kilder uten nødvendigvis å underrette foreldrene om dette på forhånd. Barneverntjenesten har dessuten ressurser til å sette i gang ulike tiltak - om nødvendig med tvang. Å innhente opplysninger uten samtykke og eventuelt gjennomføre tvangstiltak kan være nødvendig i tilfeller med overgrep og omsorgssvikt. Fagfolk som velger å se an eller som vegrer seg for å melde bekymring, kan bidra til å påføre barn unødige lidelser i lang tid uten at noen tar tak i det, sier Borgen.
Snakk med en voksen du stoler på
Rådet til barn som blir utsatt for overgrep, er å prøve å forklare hva som skjer til en voksen som barnet har tillit til og prøve å forklare hva som skjer. Når far begår overgrep kan det være en løsning å snakke med mor, eller omvendt. Når overgrep foregår i hjemmet, kan det være vanskelig å snakke med foreldrene sine om det. Det kan da være en løsning å snakke med andre voksne.
- Det er ikke alltid så opplagt at barnet har en voksen det stoler på, men det kan være en tante, onkel, bestemor eller -far, dirigenten i koret, treneren, læreren, mora til kameraten, en lege eller en annen profesjonell. I tillegg finnes det hjelpetelefoner der man kan være anonym dersom man ønsker det. For eksempel Norges Røde Kors telefon for barn og unge (800 333 21), SUSS (800 33 866) og Mental Helse Norge ( 810 30 030), sier Borgen.
Flere barn bør omplasseres tidligere
noen tilfeller kan foreldre som begår overgrep lære å bli bedre foreldre. Det kan være foreldre som ikke har tilstrekkelige kunnskaper om barn og om hva barn trenger. Det kan også være foreldre som begår situasjonsbetingete overgrep. Et eksempel på det siste kan være foreldre som har store økonomiske eller praktiske problemer, som de får hjelp til å løse. Ved systematiske overgrep eller tegn på massiv omsorgssvikt har Borgen mindre tro på at det nytter å gjøre noe. Han mener at langt flere barn burde vært omplassert, og at de burde blitt omplassert tidligere enn de blir i dag.
- Jeg hører ofte om barn som man har satt inn drøssevis av tiltak for opp gjennom hele oppveksten, men der dette ikke fungerer. Så er barnet 14 år, skulker skolen, har begynt å eksperimentere med stoff og har kanskje prostituert seg ved et par anledninger. Da er det som regel både sent og vanskelig å hjelpe. Barn har et utrolig utviklingspotensiale, og dette er absolutt størst når barnet er minst. Barnet preges av det som det utsettes for. Opplevelser setter spor i hjernen ved at ulike hjerneceller knyttes til hverandre i bestemte mønstre. Medisinsk forskning viser blant annet at de som utsettes for stress og påkjenninger i barndommen, utvikler andre og mer uhensiktsmessige mønstre i hjernen enn de som har et godt liv. Videre snakker man om følsomme perioder der ulike deler av hjernen er mer utsatt for skade som følge av overgrep enn andre. Mønstrene preger i neste omgang barnets reaksjoner på omgivelsene og fører ofte til at barnet reagerer uhensiktsmessig på det de senere opplever. På denne måten kan uheldige mønstre forsterkes. Derfor er det så viktig å hjelpe barnet tidlig, slik at vi bryter mønsteret og forebygger at usunne handlingsmønstre etablerer seg, avslutter Borgen.
