KvalitetssjekkDet finnes tall på de tilfellene av barnemishandling/overgrep der det har gått så langt at politi og barneverntjeneste har kommet inn i bildet, men de fleste tilfellene av overgrep blir aldri meldt til barneverntjeneste eller politi. Offentlige tall viser derfor bare "toppen av isfjellet". Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn har vi imidlertid bedre oversikt, og det har vært utført flere ulike spørreundersøkelser.
- Der ser vi at norske tall kan sammenholdes med tall i den vestlige verden generelt. Studier der man har spurt voksne hva de husker, viser at mellom 5-10 prosent av guttene, og 10-20 prosent av jentene har blitt utsatt for seksuelle overgrep før de er 18 år. Statistisk betyr det at man i en 1. klasse vil forvente et langt lavere antall utsatte, men når man kommer opp i videregående skole vil det være sannsynlig at man har én eller flere elever som har opplevd overgrep i hver klasse sier Geir Øivind Borgen, barnelege og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Nakenbilder på nettet betyr at overgrepene fortsetter
- En utfordring er at man i enkelte studier av seksuelle overgrep ikke teller med såkalte mindre alvorlige overgrep, som blotting, posering, titting og beføling. Jeg mener dette er galt fordi det ikke går an å skille alvorlige og mindre alvorlige overgrep utelukkende ut fra selve handlingen. Man må også ta hensyn til for eksempel hvor godt overgriper og offer kjenner hverandre, antall krenkelser og overgripere, offerets alder osv. Et eksempel på det jeg snakker om er offentliggjøring på internett av bilder av barn som poserer i seksuelle situasjoner. Selv om bildet ikke viser et regulært samleie eller noe tilsvarende, vil belastningen i det å vite at det ligger nakenbilder av en selv på nettet bety at overgrepene fortsetter årevis etter det opprinnelige overgrepet, sier Borgen.
Vanskelig å finne bevis
Tilfellene der mishandling eller overgrep mot barn blir avdekket, rapportert til politiet og pådømt tilhører sjeldenheten. - Men hvis det avdekkes og det finnes bevis, vil det bli en straffesak. Oftest er det foreldrene eller en person barnet kjenner som begår overgrep. Hvis én av foreldrene blir dømt for overgrep vil det få følger for foreldreansvaret og samværet med barna - vanligvis vil man miste foreldreansvaret. Videre vil det bli spørsmål om den ikke-overgripende forelderens evne til å gi omsorg. Dersom denne foreldreparten ikke visste om overgrepene og for øvrig har god omsorgsevne, får han eller hun hovedomsorgen for barnet. Dernest kan det bli spørsmål om den som begikk overgrepene overhodet kan få være sammen med barna. Dersom han eller hun ønsker det, og man tror at barna ikke unødig belastes eller tar skade av det, kan det bli innvilget samvær under tilsyn. Hvis begge foreldrene sto bak overgrepene kan barnet bli omplassert, sier Borgen.
Stort forbedringspotenisale
- I de fleste sakene der det er bekymring for overgrep er det dessverre vanskelig å bevise noe i strafferettslig forstand, og dette fører i mange tilfelle til en viss handlingslammelse i støtte- og hjelpeapparatet. Barnet blir boende hos foreldre som forgriper seg eller som ikke beskytter og følger opp barna godt nok - og det skjer ingen endringer i livene deres. Her har vi som fagfolk en jobb å gjøre - og vi har et stort forbedringspotensiale. Hjelpe-, støtte-, og straffeapparatet trenger mer kompetanse om overgrep mot barn, særlig om tegn på overgrep og omsorgssvikt slik at vi er i stand til å avdekke det når det forekommer. Videre må vi sette oss bedre inn i hva man kan forvente at barn på ulike alderstrinn kan uttrykke, vi må utvikle bedre samarbeidsrutiner, og vi må gjøre oss bedre kjent med de mulighetene som ligger i lovverket. Terskelen for å gripe inn overfor et barn - som vi ut fra faglig skjønn har god grunn til å være bekymret for - må ikke styres av straffelovens strenge krav til bevis, sier Borgen.
