Intervju

Søsken av barn med funksjonsnedsettelse

Det vanlige - ingen fasade

Noen hovedkonklusjoner fra rapporten "Som alle andre? Søsken til barn og unge med funksjonsnedsettelse":

  • Søsken oppfatter og omtaler seg selv som vanlige. Det ble sammenlignet med andre ungdommer når det gjelder selvforståelse, omsorg og utviklingsstøtte fra foreldre, mestring i skolen og karakterer. Hovedkonklusjonen er den samme som når ungdommene forteller selv. De framstår som vanlige ungdommer, og der det er forskjell, kommer gjerne søsken bedre ut enn andre.
  • Bildet av søsken som vanlige er imidlertid tvetydig. I tillegg til det vanlige, forteller de om foreldre som har hatt mye å gjøre og som har slitt i forhold til tjenester og hjelpeapparat. Mange har tatt mer ansvar enn andre barn på samme alder. De har også møtt negative reaksjoner i omgivelsene, og opplevd selv å være flau over å ha et søsken med funksjonsnedsettelse.
  • Når søsken likevel både ser seg som og framstår som vanlige unge, er det lett å resonnere i retning av resilience (mestring tross et vanskelig utgangspunkt) eller også det såkalte Polyanna-syndromet (at man tilpasser hvem en sammenligner seg med og fokuserer på at noen har det verre). Forskerne kan ikke se at det er grunnlag for slike fortolkninger. Det er snarere slik at det å være søsken til et barn med nedsatt funksjonsevne skaper uvanlig solidaritet både til foreldre og søskenet med nedsatt funksjonsevne, at søsknene ved å være vanlige tilfører familien noe vesentlig, og at det uvanlige rett og slett blir hverdag.
  • I dette lyset framstår selvforståelsen og «det vanlige» verken som «resilience» eller fasade, men må snarere tolkes innenfor rammen av det som kalles «a sociology of acceptance».
Forrige side