Informasjon

Parvovirusinfeksjon i svangerskapet

Infeksjon med parvovirus B 19 i svangerskapet forløper som regel udramatisk, men kan representere en trussel mot det ufødte barnet. Mistanke om infeksjon hos den gravide bør medføre et legebesøk.

Hopp til innhold

Hva er parvovirus?

Parvovirus (egentlig parvovirus B19) er et lite, enkelttrådet DNA-virus. De fleste personer med parvovirusinfeksjon er frie for symptomer, eller de har milde, uspesifikke, forkjølelsesliknende symptomer. Større utbrudd vinter og vår hvert 3.-5. år er vanlig. Viruset kan angripe røde blodceller i beinmargen, i leveren hos foster, i navlestrengen og i blodet, noe som kan føre til forbigående reduksjon i antall røde blodceller (anemi). Hos fosteret kan parvovirusinfeksjon unntaksvis føre til blodmangel, og tilstanden hydrops fetalis kan utvikle seg.

Sammenheng med femte barnesykdom

Den femte barnesykdommen skyldes parvovirusinfeksjon. De tidlige symptomene på barnesykdommen arter seg som en mild forkjølelse. Det er først når det typiske ansiktsutslettet kommer hos barnet, at mistanken om den femte barnesykdommen vekkes. Da er smittefaren over. Med andre ord så smitter sykdommen før vi kjenner til den. Inkubasjonstiden, tiden fra man smittes til man blir syk, er fra 4 til 21 dager - og det er i denne perioden man er smitteførende.

Femte barnesykdom
Femte barnesykdom

I Norge er ca. 40% av gravide mottakelige for parvovirus B19-infeksjon, det vil si at de ikke har vært smittet tidligere. Smitterisikoen er ca. 50% for dem som lever sammen med infiserte personer (for eksempel gravid med eget barn som har infeksjon), og ca. 20-30% blant dem som deler av dagen er utsatt for infiserte barn (lærere, barnehageansatte).

Infeksjon hos voksne

Hos mange gir ikke infeksjonen noen symptomer. Barn får ofte lett feber noen dager før et utslett i kinn og hovedsaklig overkropp bryter ut. Voksne har ofte få allmennsymptomer, men spesielt kvinner kan også få leddsmerter som hos noen få kan vare i flere måneder. Det kan også forekomme et lett utslett på kroppen og lemmene. Utslettet kan påvirkes av stress, fysisk aktivitet, sollys og bading.

Infeksjon i svangerskapet

Den generelle risikoen for å få parvovirusinfeksjon for en gravid er ca. 1-2% utenom epidemier og opp mot 13% under epidemier. Risikoen for infeksjon hos en ikke-immun mor med et barn som har femte barnesykdommen kan være så høy som 50%.

Dersom en gravid kvinne smittes med parvovirus B 19, er det ca. 30% sannsynlighet for at fosteret smittes. Som oftest gir dette ingen skade hos fosteret, men det er en lav risiko (5-10%) for at fosteret får en alvorlig infeksjon.

Infeksjon hos fosteret angriper cellene som danner de røde blodlegemene. De røde blodlegemene frakter oksygen til kroppens vev, og blodmangel (anemi) kan gi surstoffmangel hos fosteret. Dette kan utvikle seg til føtalt hydrops (hydrops fetalis), som er en tilstand hvor fosteret hovner opp på grunn av for mye vann i kroppen. Denne tilstanden kan bli svært alvorlig, og også forårsake fosterdød.

Disse prosessene gjør at infeksjon med parvovirus B 19 kan medføre spontanabort og fosterdød, og en sjelden gang dødfødsel. Alvorlig infeksjon hos fosteret oppstår hovedsaklig dersom den gravide kvinnen blir smittet før 20 fullgåtte uker av svangerskapet, med størst risiko i første trimester. Risikoen for fosterdød er ca. 13% ved smitte i første trimester, 9% i svangerskapsuke 13-20, og nærmere null ved senere infeksjon.

En gravid som i de første 20 uker av svangerskapet har vært i kontakt med et bekreftet eller mistenkt tilfelle av parvovirus B19-infeksjon, bør følges opp med en nullprøve for å avklare om hun er immun.

En gravid kvinne med bekreftet parvovirusinfeksjon vil få tilbud om hyppige ultralydundersøkelser der undersøkeren kan påvise om fosteret utvikler anemi. Tiden det tar fra infeksjonen foreligger og til det eventuelt oppstår hydrops, er mellom to og 17 uker. Påvises anemi hos fosteret, kan det bli aktuelt å gi fosteret blodoverføring i mors liv, noe som øker barnets sjanse for å overleve.

En kvinne som har hatt parvovirusinfeksjon, vil ikke få sykdommen på nytt igjen, enten den har oppstått under svangerskapet eller ikke. Parvovirusinfeksjon er ikke årsak til tilbakevendende spontanaborter.

Diagnostikk

En blodprøve som måler antistoffer mot parvovirus, tatt ved starten av svangerskapet eller omkring et eventuelt smittetidspunkt, kan fortelle om du har hatt infeksjonen tidligere. Dersom du har antistoffer, er du immun og kan ikke få ny infeksjon. Dersom du ikke har antistoffer, er det en mulighet for at du kan smittes og utvikle infeksjon i svangerskapet.

Dersom blodprøven viser at hun ikke er immun eller ikke har tegn til nysmitte, gjentas blodprøven etter 2-3 uker. Dersom prøven viser at du har fått infeksjon, bør du henvises til snarlig ultralyd og følges opp med hyppige ultralydkontroller over noen uker. Ultralyden vil avklare om det er tegn til alvorlig parvovirusinfeksjon hos fosteret.

Effekter på det nyfødte barnet

Oppfølging av barn som har vært utsatt for parvovirus i svangerskapet, synes ikke å gi noen langtidseffekter på kort eller lengre sikt.

Vil du vite mer?