Vannkopper hos gravide

Vannkopper skyldes en infeksjon med vannkoppe-virus (varicella-zoster virus). De aller fleste har hatt vannkopper som barn, men to til tre prosent av voksne har ikke hatt sykdommen, og de er derfor mottakelige for smitte.

Særlig risiko for gravide

Vannkopper kan - spesielt hos gravide - være en alvorlig sykdom som krever sykehusinnleggelse og intensiv behandling. Dessuten kan infeksjonen i første halvdel av graviditeten i sjeldne tilfeller (cirka to prosent) medføre alvorlige fosterskader.

Vannkopper hos mor i siste uke før eller like etter fødselen kan gi vannkopper hos barnet med høy risiko for alvorlig forløp.

Hvis den gravide ikke har hatt vannkopper, kan en blodprøve vise om hun er mottakelig for infeksjonen (seronegativ). Blodprøven er viktig, fordi cirka 80 prosent av dem som mener at de ikke har hatt vannkopper, likevel har vært smittet og derfor er beskyttet mot sykdommen.

Vaksinasjon

Er blodprøven negativ, er du ikke beskyttet mot vannkopper. Tas blodprøven før du blir gravid, kan du velge å bli vaksinert og dermed sikre deg full beskyttelse mot vannkopper under en graviditet. Vaksinasjon må da skje minst tre måneder før graviditet. Vaksine mot vannkopper skal ikke brukes under graviditeten. Alle gravide som ikke har hatt vannkopper, og hvor dette også er bekreftet med blodprøve, bør vaksineres etter fødselen for å forebygge eventuell sykdom i senere svangerskap.

Dersom en gravid kvinne blir smittet og får vannkopper like før eller like etter fødselen, kan barnet smittes. Vannkopper hos nyfødte kan være farlig. I slike situasjoner anbefales det å gi ferdige antistoffer til barnet. Dette er såkalte immunglobuliner, hentet fra pasienter som nettopp har gjennomgått infeksjon med vannkopper eller helvetesild. Denne behandlingen bør gis straks etter at barnet er smittet, eller i alle fall senest 96 timer etter smitte. Antistoffene gis direkte i blodet, og behandlingen foregår under innleggelse på sykehus.

Immunglobulin

Immunglobulin med høyt innhold av antistoff mot vannkopper kan hindre utbrudd av vannkopper hos ikke-immune personer hvis det gis kort tid etter smitteeksponering. Slik behandling kan vurderes for ikke-immune gravide som eksponeres for betydelig vannkoppe­smitte. Indikasjonen er å beskytte kvinnen mot alvorlig forløp av sykdommen. Det er ikke vist at immunglobulinbehandling forebygger virusspredning i kroppen (viremi), og det er usikkert om det forebygger medfødt vannkoppe-syndrom eller vannkopper hos barnet.

Et nyfødt barn av seronegativ mor bør behandles med immunglobulin hvis mor får utbrudd av vannkopper fra en uke før til en uke etter fødselen, eller barnet eksponeres for vannkopper inntil en uke etter fødselen. Risikoen for alvorlig sykdom er størst hvis mor får utbrudd av vannkopper mellom fire dager før og to dager etter fødselen.

Vil du vite mer?

• Vannkopper
• Vannkopper - for helsepersonell