Informasjon

For tidlig vannavgang

Tidlig vannavgang er når fostervannet går uten at det er andre tegn til at fødselen har startet. 6-12% av alle fødende er uten rier i inntil en time etter at fostervannet har gått.

Hopp til innhold

Hva er for tidlig vannavgang?

Inne i livmoren "bader" fosteret i fostervann på innsiden av en gjennomsiktig pose (fosterhinnen) som forhindrer lekkasje av fostervann. Fostervannet beskytter barnet. Ved fødselen går det hull på denne posen, og fostervannet renner ut. Tidlig vannavgang er når fostervannet går uten at det er andre tegn til at fødselen har startet. 6-12% av alle fødende er uten rier i inntil en time etter at fostervannet har gått.

Gravid

For tidlig vannavgang innebærer at "vannet går" tre uker eller mere før terminen. For tidlig vannavgang kompliserer ca. 3% av svangerskapene og er årsak til 1/3 av alle for tidlige fødsler.

Årsaker

Ofte finner man ingen direkte årsak til at vannet går for tidlig, men en rekke forhold kan utløse tilstanden, som for eksempel lokal betennelse i fosterhinnen, svikt i livmorhalsen, betennelse i skjeden eller livmorhalsen, skader, utvidelse av livmoren og unormal funksjon av fosterhinnen.

Disponerende faktorer

For tidlig vannavgang er en sjelden komplikasjon, og vi vet ikke hva som forårsaker tilstanden. Hvis du røyker, har hatt seksuelt overført sykdom eller har hatt for tidlig vannavgang tidligere, er risikoen økt for at du skal få for tidlig vannavgang. Dersom du har hatt blødning fra skjeden nylig under svangerskapet, har du økt risiko. Flerlingesvangerskap øker også risikoen fordi livmoren blir så stor.

Visse prosedyrer øker risikoen. F.eks. det å sy sammen livmorhalsen (cerclage) for å forhindre for tidlig fødsel, eller det å stikke en nål inn i fostersekken for å suge ut fostervann (amniocentese).

Risiko

I noen tilfeller kan for tidlig vannavgang føre til at navlesnoren kommer i klem, noe som kan stanse blodforsyningen til barnet. Det er også en risiko for at bakterier kan komme opp i livmoren og forårsake en infeksjon hos deg som mor og hos barnet. For tidlig vannavgang kan medføre for tidlig fødsel, noe som i sin tur øker risikoen for hjerneskader og pusteproblemer fordi lungene er umodne hos det nyfødte barnet.

Diagnostikk

Når vannet går, er den gravide oftest selv fullt klar over hva som skjer. Det kommer relativt rikelig med blank til lys gul væske fra skjeden, og man vil ofte bli gjennomvåt nedentil i løpet av kort tid. Noen lurer på om de har tisset på seg, men merker at de ikke kan stoppe væskestrømmen ved å gå på toalettet.

Det er viktig å opplyse legen om du har merket sammentrekninger i magen (rier), blødning fra skjeden, om du har hatt sex eller om du har feber. Legen vil sette inn et spekel i skjeden for å kunne se om livmorhalsen er åpen - for å bedømme om en fødsel er under utvikling, men legen vil avstå fra å kjenne i skjeden da det øker risikoen for at bakterier kan komme opp i livmoren.

Ved avgang av fostervann skal den gravide innlegges i fødeavdeling. Den gravide må undersøkes forsiktig og med sterile instrumenter for å unngå spredning av bakterier opp i livmorhulen. I sykehus vil den gravide og fosteret oppfølges nøye. Endring av fosterets hjerteaktivitet og stigning i temperatur eller CRP hos mor, registreres som tegn på infeksjon, som er en fare ved for tidlig vannavgang.

Behandling

Grunnen til at man behandler gravide med for tidlig vannavgang, er for å forlenge svangerskapet dersom vannet går tidlig i svangerskapet. Det er også viktig å unngå infeksjoner som kan stige opp via skjeden og ramme både fosteret og den gravide.

Dersom vannet går før uke 34, og dersom det ikke er noen infeksjon tilstede, behandler man med sengeleie og rihemmende midler hvis det er rier. Kortisonpreparat gis for å øke lungemodningen hos fosteret og alle behandles forebyggende med antibiotika for å hindre infeksjon i livmorhulen.

Ved vannavgang i 34.-36. svangerskapsuke uten infeksjon vurderes risikoen forbundet med for tidlig fødsel opp i mot risikoen med infeksjon. Som regel behandler man med rihemmende midler i ett til to døgn, og lar så kvinnen føde normalt eller ved å gjøre keisersnitt. Det startes med antibiotika.

Ved svangerskapsvarighet på mer enn 36 uker setter man i gang fødselen med ristimulerende midler, dersom den ikke starter av seg selv, etter ett døgn.

Vil du vite mer?