Informasjon

Lesbiske, bifile og transkvinner - helse og helsetjenester

Helse og levekår blant lesbiske, bifile og transkvinner i Norge

De fleste lesbiske, bifile og transkvinner i Norge har like god helse som heterofile kvinner. Likevel rapporterer en større andel bifile kvinner og transkvinner dårligere selvvurdert helse. Minoritetsstress kan være en forklaring på dette. Også i dag kan skeive kvinner i Norge være utsatt for minoritetsstress som fordommer og stigmatisering som kan utløse mentalt stress, psykiske problemer og selvmordstanker. Særlig gjelder dette for transkvinner.

Et mindretall blant lesbiske, bifile og transkvinner har alvorlige og utbredte psykiske plager og høyere andel selvmordsforsøk. Når lesbiske kvinner holder sin seksuelle orientering helt skjult, er de mest utsatt for alvorlige psykiske problemer. Bifile kvinner har lavere grad av åpenhet om sin seksuelle orientering enn lesbiske kvinner. En viktig forutsetning for at fastlegen skal gi relevant behandling og støtte, er best mulig kjennskap til pasientens livssituasjon.

Vold og minoritetsstress

En norsk studie viste at andelen som var blitt utsatt for vold eller voldstrusler var begrenset i alle gruppene, høyest blant bifile kvinner sammenliknet med heterofile og lesbiske kvinner. Lesbiske kvinner var lite utsatt for vold og trusler samt uro for dette. Studien viste også at transpersoner er betydelig utsatt for vold, trakassering og diskriminering på grunn av sin kjønnsidentitet. Skeive kvinner kan fortsatt møte fordommer, stigmatisering, vold og frykt for vold med minoritetsstress som fører til hemmeligholdelse av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, mentalt stress, psykiske problemer og selvmordstanker. Minoritetsstress kan, men behøver ikke alltid, gi risiko for dårlig psykisk helse. Sosial tilhørighet er en viktig positiv motstandsfaktor.

Seksuell praksis og seksuelt overførte sykdommer

Det er ikke alltid sammenheng mellom seksuell atferd og identitet. Blant yngre norske kvinner er det en ikke ubetydelig andel som har sex med andre kvinner, uten at de dermed oppfatter seg som lesbiske eller bifile. Mange kvinner som identifiserer seg som lesbiske, har hatt sex med menn tidligere, og noen fortsetter å ha heterosex selv om de anser seg selv som lesbiske.

Fordomsfri samtale om spesifikke seksuelle praksiser gjør legen i stand til å oppdage mulige helserisikoer og behov for tester. Det innebærer å snakke om partnere, praksiser, atferd som øker risiko for seksuelt overførte sykdommer, om du tidligere har hatt seksuelt overførte sykdommer og det gjelder spørsmål om svangerskap.

Aktuelle spørsmål legen kan stille deg, er:

  • Har du noen spørsmål eller bekymringer vedrørende sex?
  • Har du noen spørsmål om seksuelt overførbare infeksjoner?
  • Er kjæresten din mann eller kvinne?
  • Har du eller har du noensinne hatt sex med menn eller kvinner?
  • Hvilke konkrete former for seksuell kontakt har du?

Seksuelt overførbare infeksjoner

Risiko for seksuelt overførbare sykdommer bestemmes av smittestoffets tilstedeværelse og smittsomhet, og av partenes seksuelle atferd - ikke av seksuell orientering. Forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer er svært lav blant lesbiske kvinner i Norge sammenliknet med bifile og heterofile kvinner. Lesbiske, bifile og transkvinner kan ha et bredt repertoar for seksuell praksis, inkludert oral-genital kontakt, genital manipulasjon og vaginal penetrasjon med fingre eller sexleketøy.

Overføring av noen seksuelle infeksjoner kan forekomme mellom kvinner: Herpes simplex, humant papillomavirus (HPV), kjønnsvorter og trichomonas. Teoretisk kan også følgende overføres, men sannsynligheten er meget lav: Klamydia, gonoré, syfilis, hepatitt B og HIV.

Livmorhalskreft

Celleforandringer på livmorhalsen har forekommet hos lesbiske kvinner som aldri har hatt sex med menn. Lesbiske og bifile kvinner, uavhengig av deres seksualhistorie med menn, anbefales derfor de samme prøvetakingsintervallene for celleprøve fra livmorhalsen som kvinner generelt.

Svangerskap og barn

Mange lesbiske har barn, ofte unnfanget i heterofile relasjoner. Da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven trådte i kraft i Norge i 2009, fikk gifte lesbiske kvinner rett til assistert befruktning med donorsæd ved offentlige norske sykehus. Donorinseminasjon innebærer beregning av tidspunkt for eggløsning og inseminasjon med sæd fra kjent donor eller fra en kommersiell sædbank.

Når barnet er unnfanget ved assistert befruktning, blir medmor automatisk barnets juridiske forelder dersom paret er gift. Der barnet er unnfanget på andre måter og far er ukjent, kan medmor bli juridisk forelder ved stebarnsadopsjon av barnet etter fødselen. Mange barn vokser opp med en eller to skeive foreldre. Disse barna avviker ikke fra barn av heteroseksuelle foreldre verken emosjonelt, kognitivt, sosialt eller seksuelt.

Bryst- og eggstokkreft

Det hevdes ofte at lesbiske kvinner er mer utsatt for brystkreft enn andre kvinner. Det finnes imidlertid ingen forskningsresultater som kan bekrefte dette. Som hovedregel bør lesbiske kvinner følge norske helsemyndigheters anbefalinger om mammografiscreening hvert annet år mellom 50 og 69 år.

Risikofaktorer for eggstokkreft som få fødsler, mindre bruk av hormonpiller (eks. p-piller), røyking, hyppigere forekomst av overvekt er vanligere blant lesbiske enn i den generelle befolkningen, men det finnes ingen forskningsresultater som viser at forekomst av eggstokkreft er høyere.

Helsevaner

En norsk studie viste at tobakksbruk var mer utbredt blant lesbiske og bifile kvinner, sammenliknet med heterofile. Andelen røykere var høyest blant de bifile kvinnene, mens andelen snusbrukere var høyest blant de lesbiske kvinnene. En nyere norsk studie viste små forskjeller mellom lesbiske og bifile kvinner sammenliknet med heterofile kvinner når det gjelder alkoholbruk. Blant binære transpersoner var andelen som rapporterte at de hadde vært overstadig beruset ukentlig høyere enn blant cispersoner.

Det var ingen forskjeller mellom lesbiske, bifile og heterofile kvinner med hensyn til fysisk aktivitet. Fedme var noe mer utbredt blant bifile kvinner enn blant lesbiske og heterofile kvinner, men forskjellen var ikke stor.

Helsehjelp til transkvinner

Transkvinner eller transfeminine personer er tildelt mannlig kjønn ved fødselen, men opplever seg ikke som menn. Fastlegen møter pasienter som opplever ubehag knyttet til sitt biologiske kjønn (kjønnsdysfori), pasienter med en kjønnsidentitet som skiller seg fra det mannlige kjønnet de ble tildelt ved fødselen (kjønnsinkongruens, transkjønn), og pasienter med ambivalens og usikkerhet knyttet til kjønnsidentitet.

Noen personer med kjønnsinkongruens føler seg 'født i feil kjønn' og ønsker kjønnsskifte (binær kjønnsinkongruens), men mange av disse føler seg verken hjemme som kvinner eller menn (ikke-binær kjønnsinkongruens).

Fastlegen har kompetanse for å tilby støtte og utredning til pasienter med kjønnsinkongruens, helst i rammen av en langvarig lege-pasientrelasjon. En avgjørende forutsetning for god helsehjelp til transpersoner er at fastlegen har en åpenhet i forhold til kjønn som gjør det mulig å vise respekt for pasienter som ikke passer inn i den biologiske tokjønnsmodellen.

Det er ikke alle med kjønnsinkongruens som ønsker kjønnsskifte eller behandling med hormoner eller kirurgi, og få fastleger har kompetanse til å vurdere og iverksette kjønnskorrigerende behandling. Helsedirektoratet presenterte i 2020 en nasjonal faglig retningslinje om kjønnsinkongruens. Vurdering og iverksetting av kjønnsbekreftende behandling er en oppgave for spesialisthelsetjenesten v/Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens.

For barn og unge under 18 år er det egne retningslinjer for behandling.

Fastlegen kan tilby oppfølging av slik behandling når spesialisthelsetjenesten gir forsvarlig ryggdekning

Forrige side Neste side