Aldosteron i behandlingen av hypertensjon

Det oppgis ulike definisjoner av behandlingsresistent hypertensjon:

• Helsedirektoratet: Mistanke om sekundær hypertensjon. Tegn til nyresykdom, behandlingsrefraktær hypertensjon til tross for 3 medikamenter i maksimalt tolererte doser inklusive diuretika.¹
• NEL: Defineres oftest ved systolisk BT > 160 mmHg hos pasient som bruker 3 eller flere ulike antihypertensiva, inkludert et diuretikum, i maksimalt tolererbar dose.
• American Heart Association: Et blodtrykk som ikke lar seg senke til under 130/80 mmHg tross maksimal behandling med livsstilsendringer, bruk av minst tre ulike medikamenter som inkluderer et diuretikum, en renin-angiotensin system blokker og en kalsiumblokker².

Behandlingsresistent hypertensjon er assosiert med økt risiko for premature kardiovaskulære hendelser². Tilstanden oppfattes vanligvis å være saltrelatert, hovedsakelig på grunn av overdreven sekresjon av mineralkortikoidet aldosteron². Aldosteron er et steroidhormon som produseres i binyrebarken. Det virker i nyrene ved å holde natrium og dermed vann tilbake i kroppen og øke utskillelsen av kalium, magnesium og hydrogen.

Behandlingen av resistent hypertensjon bør kombinere redusert natriuminntak, økt bruk av vanndrivende terapi og tillegg av en mineralokortikoid reseptorantagonist som spironolakton². Ulempen med spironolakton er at det øker risikoen for hyperkalemi, og det har antiandrogene og progestogene bivirkninger³.

Hemming av aldosteronsyntesen er en annen mulighet for å dempe de ugunstige effektene av økte mengder aldosteron, men det har vist seg vanskelig å utvikle legemiddel som nedsetter aldosteronsekresjonen fordi det samtidig påvirker kortisolproduksjonen⁴.

I en fase 2-studie, placebokontrollert, publisert i New England Journal of Medicine inngikk 275 pasienter med behandlingsresistent hypertensjon⁵. Ingen endringer ble gjort i den antihypertensive behandlingen de stod på. Over 12 uker var den aktive tilleggsbehandlingen baxdrostat (en ny, svært selektiv CYP11B2-hemmer). Ulike doser ble testet. Det ble observert markante reduksjoner i systolisk blodtrykk.

Baxdrostat reduserte utskillelsen av aldosteron med 40 til 60 prosent. Serum-kalium økte på en doseavhengig måte. Ellers ble det ikke registrert uventede bivirkninger.

Ifølge en lederartikkel i New England Journal of Medicine⁶ åpner dette for nye muligheter i behandlingen av resistent hypertensjon, samt for pasienter med primær aldosteronisme. Større og lengrevarende studier behøves pluss monitorering med 24 timers ambulatorisk blodtrykksmåling for å avgjøre dets plass i blodtrykksbehandlingen.