Effekt av ulike antidiabetika ved type 2-diabetes

Det er en rekke farmakologiske alternativer i behandlingen av type 2-diabetes. Nye studier forteller at det er forskjeller mellom de ulike antidiabetika ikke bare når det gjelder glykemisk effekt, men også når det gjelder deres effekt på mortalitet og vaskulære endepunkter. Glukagon-lik peptid 1-reseptor agonister (GLP-1 RAs) reduserer kardiovaskulær død og hjerneslag¹, mens natrium-glukose kotransportør-2 (SGLT2) gir færre innleggelser for hjertesvikt og endestadium nyresvikt^2-3. Begge disse medikamentgruppene reduserer insidensen av kardiovaskulær død, hjerteinfarkt og hjerneslag⁴.

En direkte sammenligning mellom disse to medikamentgruppene i en tradisjonell metaanalyse er vanskelig å få til, fordi slike direkte sammenligninger ikke er utført i originalstudier. Network-metaanalyser gjør det imidlertid mulig ved å sammenligne alle behandlingene og vurdere deres relative effekter.

Annals of Internal Medicine har publisert en systematisk oversikt og nettverks metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier som har hatt fokus på langtidseffekter av antidiabetika hos pasienter med type 2-diabetes⁵.

Totalt 453 studier som vurderte 21 ulike antidiabetiske intervensjoner med 9 ulike medikamentklasser, ble inkludert i studien. Intervensjonene bestod av monoterapier (134 studier), som tillegg til metformin (296 studier) og monoterapier sammenlignet med metformin + tilleggsmedikasjon.

Insulin-regimer og spesifikke GLP-1 reseptor agonister gitt i tillegg til metformin ga de største reduksjonene i HbA1c.

Blant pasienter med lav kardiovaskulær risiko som fikk tilleggsmedisin til metformin (298 studier), var det ingen klinisk viktig forskjell i behandlingseffekter på mortalitet og vaskulære utfall.

Blant pasienter med økt kardiovaskulær risiko som fikk basisbehandling med metformin (21 studier) og tillegg av peroralt semaglutid, empagliflozin, liraglutid, eksenatid (med langsom frigjøring) eller dapagliflozin, fikk alle redusert total dødelighet. Peroralt semaglutid, empagliflozin og liraglutid reduserte også kardiovaskulær død. Insidensen av hjerneslag var lavere med subkutant semaglutid og dulaglutid. SGLT-2 hemmere førte til færre innleggelser for hjertesvikt og endestadium nyresvikt. Bruk av subkutant semaglutid og kanagliflozin økte insidensen av diabetisk retinopati og amputasjoner.

Forskerne konkluderer at blant pasienter med lav kardiovaskulær risiko var det ingen forskjell sammenlignet med placebo for vaskulære utfall. Hos pasienter med økt kardiovaskulær risiko som fikk metformin som basisbehandling, førte spesifikke GLP-1 reseptor agonister og SGLT-2-hemmere til en gunstig effekt på visse kardiovaskulære utfall.