Nyhetsartikkel

En ukentlig sprøyte mot overvekt og fedme?

Behandlingen av fedme og overvekt er utfordrende. Livsstilsendringer, vektreduserende medikamenter og fedmekirurgi gir ofte bare forbigående effekter. Kan løsningen være en antidiabetes medisin?

Temaside om Korona

New England Journal of Medicine publiserte 10. februar en artikkel med resultater som beskrives som en "gamechanger"1. Artikkelen ledsages av en lederartikkel2.

Fedme er en kronisk sykdom og et folkehelseproblem. Sykdommen fører til insulinresistens, hypertensjon og dyslipidemi. Den er forbundet med komplikasjoner som type 2-diabetes, kardiovaskulær sykdom, ikke-alkoholisk fettleversykdom og fedme reduserer levetiden. Ved covid-19 er fedme en av de fremste risikofaktorene for en dårligere prognose.

Kostrestriksjoner og fysisk aktivitet står sentralt i behandlingen av fedme og overvekt, men det viser seg vanskelig å oppnå og opprettholde et vekttap3. Vektreduserende medisiner har begrenset effekt, det er bekymringer knyttet til deres sikkerhet og pris4-5. Bariatrisk kirurgi er invasiv og fører i mange tilfeller bare til midlertidig vektnedgang6.

Semaglutid er en glukagonliknende peptid-1 (GLP-1) analog som er godkjent i doser opptil 1 mg gitt subkutant en gang i uken i behandlingen av type 2-diabetes. Denne behandlingen reduserer risikoen for kardiovaskulære hendelser hos personer med type 2-diabetes og kardiovaskulær sykdom. I en tidligere fase 2-studie førte semaglutid til vekttap hos personer med type 2-diabetes og blant voksne med fedme7-8.

Dette var foranledningen til en fase 3-studie, Semaglutide Treatment Effect in People with Obesity (STEP), der formålet var å vurdere effekt og sikkerhet av semaglutid 2.4 mg gitt subkutant ukentlig til personer med overvekt eller fedme, med eller uten vektrelaterte komplikasjoner. Studien var placebokontrollert og randomisert og pågikk over 68 uker. Alle deltakerne fikk råd om livsstilsendringer.

1961 voksne uten diabetes med en kroppsmasseindeks (KMI) på 30 eller høyere, eller med en KMI ≥27 dersom de samtidig hadde minst 1 vektrelatert tilstand, ble inkludert.

Gjennomsnittlig vektreduksjon i løpet av de 68 ukene var -14.9 prosent i semaglutid-gruppen sammenlignet med -2.4 prosent i placebogruppen. Flere i semaglutid-gruppen enn i placebogruppen oppnådde et vekttap høyere enn 5 prosent (86 vs 32 prosent), høyere enn 10 prosent (69 vs 12 prosent) og høyere enn 15 prosent (51 vs 5 prosent). Endringen i kroppsvekt var i snitt -15,3 kg i semaglutid-gruppen mot -2,6 kg i placebogruppen. Det ble også observert større forbedringer i kardiovaskulære risikofaktorer og økt fysisk aktivitet i semaglutid-gruppen. Kvalme og diaré var de vanligste bivirkningene med semaglutid; de var typisk forbigående og milde til moderate og ga seg med tiden. Flere deltakere i semaglutid-gruppen enn i placebogruppen stanset behandlingen som følge av gastrointestinale bivirkninger (59 vs 5 personer).

Forfatterne konkluderer at blant personer med overvekt eller fedme var en ukentlig injeksjon av semaglutid + livsstilsintervensjoner forbundet med en vedvarende, klinisk relevant reduksjon i kroppsvekt.

I den ledsagende lederartikkelen2 pekes det på at de gastrointestinale bivirkningene var ganske hyppige, og at generaliserbarheten av funnene er begrenset. De aller fleste deltakerne var hvite, bare 6 prosent var av afrikansk opprinnelse (som dog er representativt i Norge) og menn var underrepresentert (26 prosent). Mer enn 40 prosent hadde prediabetes. Det advares også mot at vi ikke kjenner langtidskonsekvensene, selv om oppfølgingstiden var 68 uker. Forfatterne av lederartikkelen påpeker også det ubekvemme i at behandlingen gis som subkutane injeksjoner (men semaglutid finnes også i tablettform). Det behøves også sammenlignende studier med andre vektreduserende medisiner som SGLT-2 antagonister og med bariatrisk kirurgi. Forfatterne av lederartikkelen avslutter med at det fortsatt er en lang vei å gå før vi får kontroll over fedmeepidemien, men at STEP 1 fortjener sitt navn.

Kilder

Referanser

  1. Wilding JPH, Batterham RL, Calanna S, et al. Once-Weekly Semaglutide in Adults with Overweight or Obesity published online ahead of print, 2021 Feb 10. N Engl J Med. 2021;10.1056/NEJMoa2032183. doi:10.1056/NEJMoa2032183 DOI
  2. Ingelfinger JR, Rosen CJ. STEP 1 for Effective Weight Control — Another First Step? N Engl J Med, February 10, 2021. www.nejm.org
  3. Sumithran P, Prendergast LA, Delbridge E, et al. Long-term persistence of hormonal adaptations to weight loss. N Engl J Med. 2011;365(17):1597-1604. doi:10.1056/NEJMoa1105816 DOI
  4. LeBlanc EL, Patnode CD, Webber EM, et al. Behavioral and Pharmacotherapy Weight Loss Interventions to Prevent Obesity-Related Morbidity and Mortality in Adults: An Updated Systematic Review for the U.S. Preventive Services Task Force. Rockville (MD): Agency for Healthcare Research and Quality (US); September 2018. PMID: 30354042. PubMed
  5. Bessesen DH, Van Gaal LF. Progress and challenges in anti-obesity pharmacotherapy. Lancet Diabetes Endocrinol. 2018;6(3):237-248. doi:10.1016/S2213-8587(17)30236-X DOI
  6. Wharton S, Lau DCW, Vallis M, et al. Obesity in adults: a clinical practice guideline. CMAJ. 2020;192(31):E875-E891. doi:10.1503/cmaj.191707 DOI
  7. Aroda VR, Ahmann A, Cariou B, et al. Comparative efficacy, safety, and cardiovascular outcomes with once-weekly subcutaneous semaglutide in the treatment of type 2 diabetes: Insights from the SUSTAIN 1-7 trials. Diabetes Metab. 2019;45(5):409-418. doi:10.1016/j.diabet.2018.12.001 DOI
  8. O'Neil PM, Birkenfeld AL, McGowan B, et al. Efficacy and safety of semaglutide compared with liraglutide and placebo for weight loss in patients with obesity: a randomised, double-blind, placebo and active controlled, dose-ranging, phase 2 trial. Lancet. 2018;392(10148):637-649. doi:10.1016/S0140-6736(18)31773-2 DOI