Er HbA1c lite egnet til å diagnostisere type 2-diabetes?

Den globale prevalensen av type 2-diabetes (T2D) har økt fra 108 millioner i 1980 til 422 millioner i 2014¹. Og den er forventet å dobles fra 2030 til 2045². Tradisjonelt har diagnosen av T2D vært basert på målinger av fastende blodsukker og 2-timers glukosebelastning. I 2011 erklærte WHO at målinger av glykert hemoglobin, HbA1c, kunne brukes som et alternativ til de to metodene³. Dette på tross av studier som tydet på at HbA1c hadde lav sensitivitet. En studie viste at HbA1c identifiserte bare 48 prosent av de som fikk stilt diagnosen med de "gamle" metodene⁴. En annen studie viste at bare 7 prosent av pasientene fikk stilt diagnosen ved alle tre testene⁵. På tross av dette er HbA1c blitt den dominerende diagnostiske metoden etter 2012, skriver de danske forfatterne av en studie publisert i The Lancet Regional Health Europe⁶.

Forfatterne påpeker at funn fra flere høyinntektsland i Europa og Nord-Amerika viser at prevalensveksten har avtatt og at insidensen har begynt å gå ned⁷. Studier fra Danmark og andre land viser at nedgangen i insidensen av T2D startet etter introduksjonen av HbA1c som diagnostikum^8-10. Det kan også se ut til at mortaliteten av diabetes har begynt å stige igjen^11-12.

Formålet med den aktuelle studien var å se om innføringen av HbA1c som foretrukket diagnostisk test for T2D, har endret epidemiologien til T2D gjennom å se på endringer i insidens og mortalitet av sykdommen i perioden 1995 til 2018.

Studien var en populasjonsbasert kohortstudie som bestod av 415 553 individer med nyoppdaget T2D. Forskerne beregnet årlige aldersstandardiserte insidens rater av T2D samt mortalitet av alle årsaker i denne pasientgruppen sammenlignet med en matchet kohort fra den generelle befolkningen.

Resultatene viste at fra 1995 til 2012 før introduksjonen av HbA1c-testing som et diagnostisk alternativ i Danmark, så doblet den årlige standardiserte insidensraten av T2D seg fra 193 til 396 per 100 000 personer (4,1 prosent økning årlig). Fra 2012 og utover falt T2D-forekomsten med 36 prosent, og nådde 253 per 100 000 personer i 2018 (5,7 prosent nedgang årlig). Færre pasienter startet behandling med en HbA1c-måling på under 6,5 prosent eller uten tidligere HbA1c-testing. Dødeligheten per 1000 personår etter at en T2D-diagnose var stilt, sank med 44 prosent mellom 1995-1997 og 2010-2012, fra 69 dødsfall til 38 dødsfall. Etter det lave nivået i løpet av 2010-2012 økte dødeligheten igjen med 27 prosent til 48 per 1 000 personår i perioden 2016-2018.

Forfatterne konkluderer at disse funnene tyder på at introduksjonen av HbA1c som diagnostikum, kan ha endret epidemiologien ved T2D ved at flere pasienter forblir udiagnostiserte, pasienter som tidligere ville ha blitt diagnostisert og behandlet.