Nyhetsartikkel

Feildiagnose av multippel sklerose

Multippel sklerose kan være en alvorlig sykdom. Tidlig diagnose og behandling har stor innvirkning på diagnosen. For å minske risikoen for feildiagnose, må diagnosen stilles av eksperter på MS.

Temaside om Korona

Multippel sklerose (MS) er en kronisk, inflammatorisk, demyeliniserende sykdom i sentralnervesystemet. Klinisk er sykdommen for de fleste karakterisert ved episoder med fokale angrep på n. optikus, ryggmarg og hjerne (attakk) etterfulgt av perioder med mindre symptomer (relapsing-remitting). Sykdommen viser seg med mange og varierte presentasjons- og forløpsformer.

McDonald kriteriene for å stille diagnosen multippel sklerose (MS) ble først introdusert i 2001 og er senere revidert flere ganger, senest i 20171. De reviderte diagnostiske kriteriene bidrar til at diagnosen stilles raskere etter sykdomsdebut, og til at pasientene hurtigere kan gis tilbud om tilgjengelig behandling. Hovedvekten legges på en objektiv demonstrasjon av lesjoner som er disseminert i både tid og lokalisasjon i sentralnervesystemet, samtidig som annen sykdom må utelukkes.

Multippel sklerose er en klinisk heterogen tilstand med mange differensialdiagnoser, noe som kan føre til at diagnosen MS stilles feilaktig2. Andre aktuelle forklaringer på symptombildet kan være funksjonelle nevrologiske forstyrrelser, migrene og vaskulær sykdom, sammen med uvanlige inflammatoriske, infeksiøse og metabolske tilstander som kan likne på MS3.

All MS-behandling startes i Norge opp ved offentlige sykehus og utredningen gjøres hos nevrolog med spesialkompetanse i MS.

Internasjonale studier har vist at blant pasienter henvist fra primærhelsetjenesten til MS-spesialistsentre med spørsmål om diagnosen MS, vil 30 til 67 prosent til slutt vise seg å ikke ha MS4-6. Hvis slike pasienter ikke henvises til et spesialistsenter, er det økt risiko for feildiagnose og oppstart med sykdomsmodifiserende MS-terapi. Dette problemet unngår vi i Norge siden det kun er spesialister som kan igangsette behandlingen. 

Forskning viser at tidlig oppstart med sykdomsmodifiserende behandling har en gunstig effekt på sykdomsutviklingen, så det haster med å stille diagnosen - noe som må gjøres ved et spesialistsenter.

I en gjennomgang av McDonald kriteriene7 fant forfatterne at de reviderte kriteriene basert på sykehistorien og MR-funn gir øket risiko for feildiagnose hos de som har sykdomsstart med et atypisk klinisk bilde for MS. Hos disse pasientene kan det være nødvendig med tilleggskriterier, som singalendringer i hjernebroen (corpus callosum) der hvor en vil utelukke en vaskulær årsak, eller å sette en størrelsesgrense på signalforandringene på 6 mm hos litt eldre pasienter.

Kilder

Referanser

  1. Thompson AJ, Banwell BL, Barkhof F, et al. Diagnosis of multiple sclerosis: 2017 revisions of the McDonald criteria. Lancet Neurol. 2018;17(2):162-173. doi:10.1016/S1474-4422(17)30470-2 DOI
  2. Miller DH, Weinshenker BG, Filippi M, et al. Differential diagnosis of suspected multiple sclerosis: a consensus approach. Mult Scler 2008;14:1157-1174. DOI: 10.1177/1352458508096878 DOI
  3. Minter DJ, Richie M, Kumthekar P, Hollander H. Stalking the Diagnosis. N Engl J Med, April 1, 2021; 384:1262-1267DOI: 10.1056/NEJMcps2028560 DOI
  4. Kaisey MGB. Misdiagnosis of multiple sclerosis and common alternate diagnoses. Mult Scler J 2017;23:680–975.
  5. Yamout BI, Khoury SJ, Ayyoubi N, et al. Alternative diagnoses in patients referred to specialized centers for suspected MS. Mult Scler Relat Disord. 2017;18:85-89. doi:10.1016/j.msard.2017.09.016 DOI
  6. Solomon AJ, Bourdette DN, Cross AH, et al. The contemporary spectrum of multiple sclerosis misdiagnosis: a multicenter study. Neurology 2016;87:1393–1399. Solomon AJ, Bourdette DN, Cross AH, et al. The contemporary spectrum of multiple sclerosis misdiagnosis: A multicenter study. Neurology. 2016;87(13):1393-1399. doi:10.1212/WNL.0000000000003152 DOI
  7. Solomon AJ, Naismith RT, Cross AH. Misdiagnosis of multiple sclerosis: Impact of the 2017 McDonald criteria on clinical practice. Neurology. 2019;92(1):26-33. doi:10.1212/WNL.0000000000006583 DOI