Intranasal medisin mot anfall med supraventrikulær takykardi

Supraventrikulær takykardi er en fellesbetegnelse for enhver takyarytmi som utgår fra atrialt vev og/eller i atrioventrikulært nodalt vev (AV-knute) med en frekvens på over 100 slag per minutt i hvile¹. Det er vanligvis en takykardi med regelmessig, hurtig rytme - unntaket fra dette er atrieflimmer og multifokal atrietakykardi. Paroksysmal supraventrikulær takykardi er anfall med brå start og avslutning av supraventrikulær takykardi. Pasienter kan være asymptomatiske, de kan merke hjertebank (palpitasjoner), eller de kan ha mer uttalte symptomer med tung pust eller smerter.

Siden AV-knuten er en obligatorisk komponent i de fleste paroksysmale supraventrikulære takykardier, kan et medikament som forbigående forlenger AV-knutens refraktærfase, bidra til å avslutte en paroksysmal supraventrikulær takykardi og gjenopprette sinustakykardi. Selv om intravenøse kalsiumkanalblokkere eller adenosin er effektive², må de administreres i en overvåket setting. Orale midler som kalsiumkanalblokkere og β-blokkere brukes under noen omstendigheter for å behandle paroksysmal supraventrikulær takykardi, men en akutt administrert pille-i-lommen-tilnærming har imidlertid lav effekt og virker sakte^2-3. Kateterbasert ablasjon er et viktig alternativ, men færre enn halvparten av de potensielle pasientene gjennomgår denne prosedyren. 

Etripamil er en hurtigvirkende, intranasalt administrert, kalsiumkanalblokker under utvikling for medisinsk selvadministrering ved behov for akutt konvertering av AV-knute avhengig paroksysmal supraventrikulær takykardi^4-5. Etripamil absorberes raskt av nesens slimhinne, med maksimal konsentrasjon nådd innen 7 minutter etter en 70 mg dose, og metaboliseres raskt. En fase 2-studie har vist lovende effekt⁶.

Resultatene fra en multisenter, randomisert, placebo-kontrollert, on-demand studie (RAPID) der effekten av intranasalt etripamil ble undersøkt, er nå publisert i The Lancet⁷. Deltakerne hadde EKG-verifiserte episoder med supraventrikulære takykardier. Ved anfall tok deltakerne testmedisin, placebo eller etripamil 70 mg, og dosen kunne gjentas etter 10 min hvis effekten uteble. Effekten ble registrert etter 30 min.

692 pasienter inngikk i studien. 184 hadde valide data for diagnose (elektrofysiologisk bekreftet) og tidsforløp. Anfallet ble kupert hos 63 av 99 pasienter som fikk etripamil (64 prosent), og 26 av 85 som fikk placebo (31 prosent). Mediantiden for konversjon var 17 min for etripamil og 54 min for placebo. Bivirkninger oppstod hos 50 prosent av de behandlet med etripamil og 11 prosent av de som fikk placebo. Bivirkningene oppstod i nesen og var milde til moderate og forbigående. Det var ingen alvorlige bivirkninger.

Forfatterne konkluderer at ved å bruke et symptomutløst, selvadministrert doseringsregime, var intranasalt etripamil godt tolerert, trygt og klart bedre enn placebo for rask konvertering av AV-knute avhengig paroksysmal supraventrikulær takykardi til sinusrytme. Denne tilnærmingen kan gi pasienter mulighet til å behandle paroksysmal supraventrikulær takykardi selv utenfor helsetjenesten, og har potensial til å redusere behovet for ytterligere medisinske intervensjoner, for eksempel intravenøse medisiner gitt i akuttomsorg.