Kan hjertet overbelastes ved idrettsaktiviteter?

Det er ingen uenighet om at fysisk aktivitet er helsefremmende. En lang rekke epidemiologiske studier har vist at de mest fysisk aktive individene opplever 40 til 50 prosent færre tilfeller av kardiovaskulær sykdom sammenlignet med de minst fysisk aktive¹. Denne store gevinsten skyldes delvis den høye prevalensen av stillesittende livsstil i utviklede land.

Den største reduksjonen i kardiovaskulær risiko foreligger mellom de minst fysisk aktive og de som er litt mer fysisk aktive¹. Ytterligere økninger i fysisk aktivitet er assosiert med ytterligere, men gradvis mindre, reduksjoner i risiko, og noen studier tyder på at det er en utflating¹ eller en svak økning² i risiko med de høyeste volumene av fysisk aktivitet.

En oversiktsartikkel i New England Journalt of Medicine Evidence³ gir en gjennomgang av hva vi vet om effektene av langvarig fysisk aktivitet og trening på hjertet.

Intensiv trening hos voksne kan føre til akutt hjerteinfarkt og plutselig hjertedød⁴. Treningsrelatert ST-elevasjon hjerteinfarkt er generelt et resultat av akutt koronar trombose sekundært til aterosklerotisk plakkruptur eller erosjon, mens plutselig hjertedød er assosiert med både akutt koronar plakkforstyrrelse og/eller kronisk koronar arteriesykdom⁵. Plutselig hjertestans blant unge idrettsutøvere skyldes imidlertid sjelden aterosklerose, men er vanligvis forårsaket av arvelige, medfødte eller ervervede kardiale tilstander⁴.

Nyere studier tyder på at langvarig, kraftig aerobisk trening kan forårsake akutt myocyttskade, arrdannelser i myokard, forkalkninger i koronararteriene, atrieflimmer og dilatasjon av aorta³.

Målinger i ulike studier viser markante økninger i kardialt troponin etter akutte utholdenhetsaktiviteter som maraton⁶. De viktigste faktorene for økt troponin er intensitet og varighet.

En annen mekanisme er akutte effekter på høyre ventrikkel under utholdenhetsaktiviteter⁷. Det er vist at langvarige fysiske aktiviteter medfører en signifikant reduksjon i høyre ventrikkels funksjon, og ekkokardiografi kort tid etter et langløp viser økt volum av høyre ventrikkel, noe som tolkes som nedsatt kontraktilitet. Denne nedgangen øker med varigheten av aktiviteten og med utøverens maksimale oksygenopptak - noe som tyder på at de med størst fysisk kapasitet er mer sårbare for redusert funksjon i høyre ventrikkel. Disse endringene anses å være viktige hos individer med arytmogenisk høyre ventrikkel kardiomyopati.

En annen observasjon er økt forekomst av myokardial fibrose hos en del idrettsutøvere⁸. Den kliniske betydningen av dette blant unge utøvere er ukjent.

Studier har bekreftet den gunstige effekten av trening på størrelsen til koronararteriene, men rapporter i senere tid stiller spørsmål ved om livslang fysisk trening øker forkalkningen i koronararteriene og aterosklerose. Det ser ut til å være høyere forekomst av slike forkalkninger blant de mest aktive, mannlige utøverne⁹. Forklaringen kjenner ikke forskerne.

Forholdet mellom fysisk aktivitet og atrieflimmer beskrives som kompleks. Forekomsten av atrieflimmer avtar blant menn med et lavt til moderat nivå av fysisk aktivitet, men det øker blant de som trener mer og som driver med høyintensitets trening. Tilsvarende ser man ikke blant kvinnelige utøvere. En metaanalyse fant at risikoen for atrieflimmer var femdoblet blant idrettsutøvere¹⁰. Igjen er den underliggende mekanismen ikke klargjort.

En annen observasjon er en utvidet ascenderende aorta hos tidligere idrettsutøvere¹¹. Dette funnet er gjort først og fremst blant de som har drevet mye styrketrening, en treningsform som medfører akutte økninger i systolisk blodtrykk. Den kliniske betydningen av dette er ukjent.

Oppsummert skriver forfatterne³ at den kliniske betydningen av disse mulige effektene av store mengder trening er usikker, men gir mulighet for ytterligere utredning av de langsiktige helseeffektene av store mengder trening. Ifølge forfatterne bør klinikere være oppmerksomme på disse mulige treningsinduserte effektene hos middelaldrende idrettsutøvere med disse abnormitetene.