Lang QT-tid-syndrom og risiko for livstruende hendelser

De fleste med medfødt lang QT-tid-syndrom (LQTS) vil aldri få symptomer. Tilstanden er en arvelig kanalopati som er assosiert med økt risiko for hjertehendelser, manifestert oftest som synkope eller, sjeldnere, men mer alvorlig, som livstruende hendelser, inkludert abortert hjertestans og plutselig hjertedød¹. Tidligere studier har vist at ved de vanligste LQTS-genotypene (LQT-type 1 til 3) var LQTS-assosierte hjertehendelser assosiert med spesifikke genotype triggere^2-3.

• Ved LQT1 var de fleste hjertehendelser assosiert med trening eller adrenerg aktivitet
• Ved LQT2 var hjertehendelser oftere assosiert med triggere av opphisselse
• Ved LQT3 skjedde de fleste hendelsene under hvile eller søvn

Hjerte- eller arytmogen synkope er det vanligste første symptomet blant pasienter med LQTS og er den fremste prediktoren for senere livstruende hendelser^4-5.

I en internasjonal, retrospektiv kohortstudie publisert i JAMA Cardiology⁶ stilte forskerne seg spørsmålet om det var noen sammenheng mellom triggertype og risikoen for en livstruende hendelse blant pasienter med lang QT-tid-syndrom. Det primære utfallsmålet var den første livstruende hendelsen.

Synkopene ble i studien inndelt i to hovedtyper etter hva som utløste dem:

• Adrenerg aktivitet. Synkope som oppsto under opphisselse (høy støy eller akutt emosjonell opphisselse) og treningstriggere (kraftig fysisk aktivitet eller svømming).
• Ikke-adrenerg aktivitet. Synkoper som for det meste forekom i hvile eller utløst av en heterogen gruppe triggere.

Studiepopulasjonen bestod av 2938 pasienter med genetisk bekreftet LQT1, LQT2 og LQT3. Eksponeringen var synkope utløst av adrenerge eller ikke-adrenerge triggere. Gjennomsnittsalderen var 29 år og 56 prosent var kvinner.

• LQT1 forelå hos 1331 pasienter. En første synkope skjedde hos 365 (27 prosent) og ble oftest utløst av adrenerge triggere (243, 67 prosent). En synkope skjedde forut for 43 senere livstruende hendelser og ble funnet å være den sterkeste prediktoren for en slik hendelse (hazard ratio 7.61, 95% KI4.18-14.20). Risikoen for synkoper som følge av ikke-adrenerge triggere var statistisk ikke-signifikant.
• LQT2 forelå hos 1106 pasienter. En første synkope skjedde hos 283 (26 prosent) og var assosiert med adrenerge eller ikke-adrenerge triggere hos henholdsvis 106 (27 prosent) og 177 (63 prosent). Synkope skjedde forut for 55 livstruende hendelser (56 prosent). Både adrenerge og ikke-adrenerge utløste synkoper var forbundet med en større enn 3 ganger økt risiko for ny livstruende hendelse.
• LQT3 forelå hos 501 pasienter. Her forekom livstruende hendelser utløst av synkope hos kun 7 pasienter (12 prosent).

Blant pasienter med LQT1 og LQT2 medførte behandling med beta-blokker etter en synkope til signifikant færre livstruende hendelser, spesielt gjaldt det ikke-selektive beta-blokkere.

Forskerne konkluderer at triggerspesifikke synkoper hos pasienter med LQTS var assosiert med ulike risiko for livstruende hendelser og respons på beta-blokker terapi.