KvalitetssjekkNorge deltar i en internasjonal referansegruppe for overvåkning av kreftdiagnostikk og kreftbehandling (International Cancer Benchmarking Partnership – ICBP), sammen med landene Australia, Canada, Danmark, Irland, New-Zealand, og Storbritannia. Dette samarbeidet har nå resultert i en omfattende rapport over kreftoverlevelse i disse syv høyinntektslandene. Artikkelen er publisert i Lancet Oncology i september 2019.1
Basert på data fra nasjonale kreftregistre er det beregnet tall for overlevelse for syv ulike kreftformer, delt opp i femårsperioder, fra 1995 til 2014. De syv kreftformene er kreft i spiserør, magesekk, tykktarm, endetarm, bukspyttkjertel, lunger og eggstokker.
Aldersjustert 5-års overlevelse for de syv kreftformene i Norge i femårsperioden 2010-2014, inkludert endring fra 1995-99 – se tabell:
| Aldersjustert 5-års overlevelse 2010-2014 | Endring av overlevelse fra 1999-2014 | |
| Spiserørskreft | 19,4% | + 10,7% |
| Magesekkskreft | 26,9% | + 5,6% |
| Tykktarmskreft | 65,4% | + 9,7% |
| Endetarmskreft | 68,8% | + 11,5% |
| Bukspyttkjertelkreft | 9,9% | + 5,5% |
| Lungekreft | 20,4% | + 9,6% |
| Eggstokkreft | 46,2% | + 9,2% |
Tabellen viser 5-års overlevelse for hver diagnosegruppe. Innenfor hver kreftform vil overlevelsen variere avhengig av svulsttype, hvor langt sykdommen er utviklet når diagnosen stilles og behandlingen starter, og av behandlingen som gis.
I sammenligningen med de andre landene er Norge aller øverst når det gjelder overlevelse ved eggstokkreft. Vi ser at nær halvparten (46,2%) overlever fem år etter diagnose. I 1999 var tilsvarende tall 37%. Etter Norge på listen hadde Australia en overlevelse på 43,2% og Danmark 42,1%. Storbritannia og New Zealand hadde for samme diagnose fem-års overlevelse på henholdsvis 37,1 og 36,3% - det vi si på det nivået vi hadde i 1999.
Samlet skåret Australia best, med høyest 5-års overlevelse i 6 av de syv diagnosene. På plassene deretter var Canada og Norge. Klart dårligste tall hadde Storbritannia og New Zealand.
Felles for alle landene er at det har vært en betydelig bedring av resultatene i løpet av de 20 årene som er studert.
Det kan være mange årsaker til forskjellene i kreftoverlevelse. Alle de syv landene har gode kreftregistre, og gode rutiner for diagnostisering og koding, men man kan ikke utelukke at det likevel er forskjeller som kan forklare noe av ulikhetene. Det er ellers grunn til å tro at bedringen av resultatene skyldes tidligere diagnostikk og bedre behandling. Blant annet har kirurgiske teknikker blitt forbedret, og det er laget internasjonale retningslinjer for strålebehandling og bruk av cellegifter. Tidlig diagnostikk krever også at pasientene er informert om de tidlige tegnene på kreft, og at primærhelsetjenesten er bygget for å fange dette opp og starte utredning eller henvisning tidlig.
Det er all grunn for forskerne å gå grundig inn i disse tallene for å finne de grepene som kan føre til at framgangen fortsetter, og at forskjellene jevnes ut. For Norges del blir det spennende å se om innføringen av pakkeforløp for kreft etter hvert fører til enda bedre behandlingsresultater.
Kommentar fra Bjørn Hagen, overlege i gynekologi ved St. Olavs hospital
Hvorfor er vi best i verden på behandling av gynekologisk kreft?
For eggstokkreft kan forbedret diagnostikk med tidligere diagnostisering ikke forklare prognoseforbedringen. Situasjonen er lik og uendret i alle land, 60 – 70 % av pasientene har spredning utenfor eggstokkene og bekkenet (stadium 3 og 4) når diagnosen stilles. Dette flertallet utgjøres hovedsakelig av pasienter med høygradig serøs kreft, som er den hyppigste histologiske typen. Forsøk på bedring av stadiefordelingen ved å etablere screeningprogrammer (kombinasjoner av ultralyd og tumormarkører) har blitt grundig utforsket, men med negative resultater fordi det ikke er funnet forstadium eller markører for tidlig sykdom ved høygradig serøs ovarialkreft.
Ultralyd og tumormarkører kan derimot utnyttes effektivt for å sannsynliggjøre kreft hos pasienter med klinisk mistanke. I Norge var vi tidlig ute med å innføre algoritmen Risk of Malignancy Index (RMI) som grunnlag for å kunne sentralisere pasientene til primær operasjon ved spesialavdeling for gynekologisk kreft. RMI er basert på menopausestatus, ultralydfunn og serumkonsentrasjonen av tumormarkøren CA 125.
Råd om henvisning av kvinner med uavklart oppfylling i bekkenet og høy RMI-skår, var på plass allerede i 2002-versjonen av Norsk gynekologisk forenings «Veileder i onkologisk gynekologi». Lojal oppslutning om denne strategien i et enerådende offentlig sykehusvesen har gjort at de aller fleste pasientene i Norge med avansert ovarialkreft (stadium 3 og 4) de siste 20 – 25 årene har blitt primærbehandlet ved spesialavdeling for gynekologisk kreft.Kilder
Referanser
- Arnold M, Rutherford MJ, Bardot E, et al. Progress in cancer survival, mortality, and incidence in seven high-income countries 1995–2014 (ICBP SURVMARK-2): a population-based study. Lancet Oncol 2019; 20: 1493-505. PMID: 31521509 PubMed
