Urin - en historie om smak, lukt og medisin

Stram lukt

Pissoarer i Paris ble kalt "vespasiennes" etter Keiser Vespasian, som er kjent for ordene "Penger lukter ikke".

Vi kan ikke snakke om urin uten å snakke om lukt. Eller odør - som gjerne blir brukt om den til tider stramme lukta av urin.
- Mange sykepleiere mener de kan lukte en urinveisinfeksjon, men jeg er usikker på hvor sikkert tegnet "dårlig lukt" er for å påvise en urinveisinfeksjon, sier Myren- Svelstad.

Men leger har gjennom tidene som sagt brukt både syn, lukt- og smaksans for å undersøke urin.
Søren Bloch Laache, professor i indremedisin i Oslo i perioden 1896–1924, ga ut boken Klinisk Urin-Analyse som bidro til at Norge ble et foregangsland innen urinundersøkelse. Her beskrives urinens ulike fargenyanser, og at fargen kan endre seg om man inntar spesielle matvarer eller medikamenter.

Om urinlukt skriver Bloch Laache at frisk urin lukter «eiendommelig aromatisk, ingenlunde ubehagelig», og at den påvirkes av «så vel nydelsen av medikamentøse som av andre stoffer».

- Vi vet at inntak av terpentin skal gi en velkjent fiolduft, asparges gir en karakteristisk lukt og inntak av hvitløk også gjerne gir urinen en typisk duft. Urin som blir stående lukter fælt. Det er fordi ammoniumionene forvandles til flyktig ammoniakk, sier Myren-Svelstad.