Intervju

Kristin Oudmayer ble utbrent: En dyp fortvilelse

Alt ble uoverkommelig

Forut for legebesøket banket altså symptomene på døra, ett etter ett.

Et av de første, konkrete symptomene på det som var i ferd med å skje, var at hun ved flere anledninger ikke husket hvor hun hadde parkert bilen.

- Jeg glemte det og ringte mannen min i fortvilelse. Jeg kunne også dra på butikken og lure på: hvorfor er jeg her - hva var det jeg skulle? Jeg hadde et formål om å gjøre noe, men det ble borte. Det var veldig slitsomt, forteller hun.

Også mannen hennes reagerte på dette. Det var ikke slik hun pleide å være.
Hun sov dårlig om nettene. Kunne våkne og tenke på alt hun hadde å gjøre. Det føltes overveldende og for mye hele tida. Også på de dagene det ikke var så travelt. Hver minste lille ting var uoverkommelig å forholde seg til.

Oudmayer jobbet parallelt med dette som vanlig. Hun kunne gå på en scene eller være på TV og levere perfekt akkurat der og da.

- Vanligvis får jeg mye energi og næring av dette. Men i denne perioden gikk jeg på scenen, leverte og hadde det bra akkurat i det øyeblikket. Etterpå var alt et ork.

- Så fikk jeg etter hvert en indre uro, stress og bekymring for ting. Og en håpløshet over tilværelsen som kan minne om depressive symptomer, som ble ganske sterke. For til slutt mistet hun piffen. Det ble ille.

- Jeg kunne sitte på TV og prate om viktige ting og etterpå tenke: dette orker jeg ikke mer. Jeg var ikke suicidal, men hadde en tanke om at jeg måtte bort fra det. Det var en dyp fortvilelse over å ha det sånn.

Forrige side Neste side