Intervju

Kristin Oudmayer ble utbrent: En dyp fortvilelse

Vanligvis fikk Kristin Oudmayer energi og næring av å jobbe mye, reise, holde foredrag og snakke med mennesker. Helt til det sa stopp.

Kristin Oudmayer er samfunnsdebattant og forfatter. I 12 år har hun jobbet i UNICEF Norge, i dag som direktør for barnas rettigheter og bærekraft.

Tidligere jobbet hun mange år i psykiatrien.

I UNICEF har hun drømmejobben og arbeider med noe hun brenner for hver eneste dag.

Likevel skjedde dette: Oudmayer klarte knapt å stå opp av senga, og alt virket meningsløst.

Lenge gikk det bra

Hvorfor blir en energibunt og arbeidsmenneske som næres av oppgaver og utfordringer syk? La oss først spole seks år tilbake.

Oudmayer var fagansvarlig for oppvekst og inkludering og hadde akkurat avsluttet et spennende prosjekt: to år med reiser landet rundt for å holde foredrag.

- Det var kjempegøy, og det var kanskje derfor jeg ikke kjente hvor slitsomt det var, forteller hun.

Men det var mye som skjedde samtidig på den tiden.

- Jeg hadde en alvorlig syk mor, og det var mye bekymringer rundt dette, forteller hun.

I tillegg kunne vi ofte se henne i mediene, i debatter og hun holdt foredrag. Hun snakket om det hun brant for – om mobbing spesielt.

På toppen av dette opplevde hun over lang tid at mange mennesker tok kontakt i alle mulige kanaler for å dele sine personlige erfaringer om mobbing.

- Lenge gikk det bra, men jeg merket at jeg ikke lenger klarte å forholde meg til elendighet fra andre. Jeg følte meg fullstendig utilstrekkelig og klarte ikke å møte det. Til slutt klarte jeg heller ikke å åpne meldinger, forteller hun.

Etter norgesturneen kom altså symptomene: glemskhet, grubling, søvnløshet, bekymringer, stress, uro, influensalignende symptomer.

Oudmayer var blitt utbrent. Legen hennes forstod det med en gang da hun omsider tok kontakt. Hun hadde levd under stress i for lang tid. Nå var det dags for å ta det med ro.

Alt ble uoverkommelig

Forut for legebesøket banket altså symptomene på døra, ett etter ett.

Et av de første, konkrete symptomene på det som var i ferd med å skje, var at hun ved flere anledninger ikke husket hvor hun hadde parkert bilen.

- Jeg glemte det og ringte mannen min i fortvilelse. Jeg kunne også dra på butikken og lure på: hvorfor er jeg her - hva var det jeg skulle? Jeg hadde et formål om å gjøre noe, men det ble borte. Det var veldig slitsomt, forteller hun.

Også mannen hennes reagerte på dette. Det var ikke slik hun pleide å være.
Hun sov dårlig om nettene. Kunne våkne og tenke på alt hun hadde å gjøre. Det føltes overveldende og for mye hele tida. Også på de dagene det ikke var så travelt. Hver minste lille ting var uoverkommelig å forholde seg til.

Oudmayer jobbet parallelt med dette som vanlig. Hun kunne gå på en scene eller være på TV og levere perfekt akkurat der og da.

- Vanligvis får jeg mye energi og næring av dette. Men i denne perioden gikk jeg på scenen, leverte og hadde det bra akkurat i det øyeblikket. Etterpå var alt et ork.

- Så fikk jeg etter hvert en indre uro, stress og bekymring for ting. Og en håpløshet over tilværelsen som kan minne om depressive symptomer, som ble ganske sterke. For til slutt mistet hun piffen. Det ble ille.

- Jeg kunne sitte på TV og prate om viktige ting og etterpå tenke: dette orker jeg ikke mer. Jeg var ikke suicidal, men hadde en tanke om at jeg måtte bort fra det. Det var en dyp fortvilelse over å ha det sånn.

Kontaktet lege

Det tok mange måneder før de første symptomene dukket opp til Oudmayer tok kontakt med fastlegen sin.

- Jeg har en fantastisk fastlege. Han skjønte med en gang hva det var, med en gang jeg åpna munnen omtrent, forteller hun.

Straks hun kom inne døra til fastlegen sin, kom tårene.

Legen var tydelig på at dette var stress og utbrenthet – en situasjon som ble utløst av for mye arbeid over lang tid. Hun fikk også høy skår på depresjon. Det var opplagt at hun ikke kunne fortsette slik hun gjorde.

«Dette skal du ikke klare alene. Dette skal vil løse sammen», sa legen.

- Det tror jeg var det viktigste han sa til meg, sier Oudmayer.

Deretter hjalp han henne med å se hva hun måtte gjøre.

- Samtidig ble jeg redd for ikke å jobbe, for å falle ut. Jeg har jobbet i psykiatrien i mange år selv og har hatt kontakt med mennesker som har vært alvorlig utbrente. Jeg har sett hva det kan føre til i ytterste konsekvens. Det jeg har vært mest redd for i hele mitt liv, er å falle ut av arbeidslivet, sier hun.

Sykmelding og stressmestring

Men Oudmayer måtte sykemeldes, dette kom til å ta tid.

- Det startet med ei uke der jeg ble hundre prosent sykmeldt med tett oppfølgning av fastlegen.

Arbeidet og arbeidsplassen er veldig viktig for Oudmayer, og i fellesskap med legen fant hun ut at det beste var å jobbe litt. Hun jobbet 20 prosent i en periode, og i løpet av flere måneder trappet hun gradvis opp.

Oudmayer hadde hele tiden god dialog med arbeidsgiver, som betalte et stressmestringskurs for henne hos en psykolog.

- Dette er noe jeg har mye fagkunnskap om, men jeg klarte ikke å omsette og bruke det på meg selv. Så det var veldig interessant å gå til en psykolog jeg visste er god på korte og intensive gruppekurs. Jeg hadde tro på dette.

Det var ikke noe revolusjonerende nytt hun lærte på stressmestringskurset. Men hun ble flinkere til å gjenkjenne symptomene og tankene sine, og lærte hvordan hun kunne stoppe opp og regulere seg selv.

Ble sensitiv

I tida etter møtet med fastlegen, i redusert stilling, fortsatte grublingen en stund til. Tenk om hun var en av dem som ikke kom seg gjennom denne perioden med utbrenthet? Tenk om det var ME?

- Jeg var fortsatt lei meg. Lei meg for ikke å kunne jobbe, lei for å ikke kunne gjøre det jeg likte så godt. Og jeg ble veldig sensitiv. Alle de tingene jeg vanligvis håndterer på en rasjonell måte, håndterte jeg ikke lenger. Bitte små ting ble til kjempestore bekymringer, forteller Oudmayer.

- Det er rart å tenke på det nå. For jeg er ikke skrudd sammen slik i det hele tatt.

Oudmayer har kjent på reaksjonene utbrenthet gir, likevel tror hun det kunne blitt mye verre om hun ikke hadde stoppet opp og fått den hjelpa hun fikk.

I ettertid ser hun hva hun kunne gjort annerledes: roet ned tidligere. Fordelt reisene og skjermet seg selv mer fra alle henvendelsene hun fikk. Ikke være så imøtekommende hele døgnet. I tillegg var moren syk.

- Men jeg sa jo ja til alt. Alt var spennende og gøy, og alt føltes som en kjempestor mulighet. Men kanskje gjorde jeg ikke så mange vurderinger, sier hun.

Tilbakefall?

- Hvordan forklarte du dette til venner og omgivelser?

- Jeg var ærlig på at det hadde blitt for mye for meg, at jeg hadde det vanskelig, var lei meg og at det var mye jeg ikke orket og klarte å gjøre. Også til arbeidsgiver valgte jeg å være åpen.

Vanskeligst var det å forklare dette for barna.

Ourmayer fikk hjelp av moren sin til å snakke med døtrene sine. Moren ringte og tok en samtale med dem.

- Jeg ønsket ikke å bli tatt i med silkehansker, men jeg trengte forståelse for at jeg ikke orket like mye og at jeg var mer irritabel. Det var viktig å kunne forklare det på en god måte, og for oss var det lurt at noen andre som har en god relasjon til barna, kunne si det.

Dermed kunne også jentene få stille spørsmål og få svar på det de lurte på via en tredjeperson.

Oudmayer var sykemeldt i over et halvt år. Gradvis kom hun tilbake igjen i hundre prosent stilling.

- Har du fått tilbakefall?

- Jeg har kjent tendensen til tilbakefall noen ganger. Da tar jeg fram det jeg lærte på stressmestringskurset, forteller hun.

Hun forklarer at hun kan gjenkjenne symptomene som en følelse av å ha infeksjon i kroppen. At hun føler meg småsyk uten å være syk. Hun kan også begynne å huske litt dårlig og sove dårlig.

Da jobber hun hjemmefra noen dager, møter ikke så mange mennesker. Avlyser noen avtaler og gjør helt andre ting enn å jobbe for å hente seg inn igjen.
Å kunne gjenkjenne symptomene er avgjørende.

- Det er ingen garanti for at jeg ikke skal gå på en smell igjen. Men jeg passer på, jeg er redd for å få et tilbakefall.

- Likevel er jeg ikke styrt av redselen, jeg har drilla meg selv i å hva jeg skal gjøre, avslutter hun.