Nyhetsartikkel

Behandlingen kan være verre enn sykdommen

Behandlingen ved prostatakreft kan for mange menn være verre enn sykdommen i seg selv. Derfor konkluderer et amerikansk ekspertpanel nå med at det haster å fremskaffe mer forskning som ser på betydningen av forsinket eller ingen behandling.

[imported]
[imported]

Hopp til innhold

I USA har PSA-screening (en blodprøve som blir tatt rutinemessig på friske menn fra 50 års alder og oppover) vært innført siden 1987, mens gjeldende anbefalinger fra norske helsemyndigheter lenge har vært at dette for mange kan føre til unødvendig diagnose og behandling.

Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant norske menn. Det er også den kreftformen det har vært størst økning av blant norske menn i løpet av de siste årene.

Se også vår animasjon om prostatakreft:

Skiller ikke mellom aggressiv og godartet svulst

Utfordringen med PSA-screening er at den ikke skiller mellom de aggressive formene for prostatakreft og de godartede variantene. Det er usannsynlig at de langsomtvoksende svulstene skal gi et dødelig utfall.

Operasjoner eller stråling kan kurere prostatakreft, men behandlingen fører ofte til impotens og/eller urinlekkasje/inkontinens. Ifølge brosjyren "PSA - Skal du teste deg?" er det så langt ikke påvist at operasjon og strålebehandling av prostatakreft gir forlenget levetid, men at behandling kan gi alvorlige bivirkninger. En vitenskapelig gjennomgang av alle store undersøkelser viser at blant menn som opererer bort kjertelen, vil de fleste bli impotente og noen få urinlekkasje. Dette gjelder også for strålebehandling.

Vevsprøver vil heller ikke gi sikre svar på om det er aggressiv eller mer godartet kreft.

- Dersom PSA er forhøyet er neste steg å ta vevsprøver (biopsier) fra prostata. Når PSA er moderat forhøyet (f. eks. i området 4-10) er det mer sannsynlig at dette skyldes godarta forstørra kjertel, eller eventuelt en infeksjon i prostata eller urinveier. For å påvise kreft tas vevsprøver med en hul nål som stikkes inn i kjertelen. Forandringene i kjertelen er som regel flekkvis og i tidlig fase ikke følbare – slik at man stikker 8-10 forskjellige steder i kjertelen i håp om å få med representativt materiale. Nålen føres inn via endetarmen, og man bruker ultralyd for å sikre at man treffer kjertelen. Alle vevsprøvene undersøkes deretter i mikroskop. Finner man kreftforandringer i en eller flere av prøvene beregnes eller lages en skår på bakgrunn av svulstvevets utseende og oppbygging – dette kalles Gleason skår. Dette er til en viss grad en subjektiv skåring med mulige feilkilder. Gleason skår bidrar til å kunne si noe om svulstens aggressivitet, men kombineres med nivået av PSA og en skår for funn ved vanlig undersøkelse (TNM-klassifisering) for å kunne gi best mulig anslag om prognosen. I noen tilfeller kan man ved dette systemet bestemme grad av aggressivitet av svulsten, men i mange tilfeller er svaret ikke så entydig at dette lar seg gjøre med god nok sikkerhet, sier Ingard Løge, som er spesialist i allmennmedisin og redaktør i Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL).