Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Tålte ikke å se blod
- Hvordan opplevde du det å bli rammet av polio?
- Det var tungt, men tyngst for mine foreldre. Jeg ble lagt inn på Epidemilasarettet, og hadde flere kamerater som ble lagt inn samtidig. Dette var i 1948, og de som fikk lammelser i luftveiene døde fordi det bare var en respirator der, og den var opptatt. Vi var inne der i en måned. Den gangen visste de ikke hvordan polio smitter. I dag vet vi at det er gjennom mat og vann. Jeg fikk lammelser i høyre arm, og kunne ikke lenger spille fiolin og piano. Jeg kunne heller ikke være like aktiv, å hoppe på ski i 70-80 meters bakker gikk ikke lenger. Det var litt tøft for en gutt å få det, men det er det for alle. Da må man bare gjøre noe annet, og ikke bli deprimert eller slått ut, man må ha litt pågangsmot.
- Når bestemte du deg for å studere medisin?
- Jeg drømte aldri om å studere medisin da jeg var barn. Men da jeg fikk polio, sa moren min at vi fikk det fordi vi hadde spist for mye blåbær, eller badet for mye i Målselva den sommeren. Jeg syntes det hørtes litt rart ut, så jeg ba tilsynslegen på Epidemilasarettet om å få lese noe om det. Han ga meg en bok i generell sykdomslære, og selv om det var litt vanskelig å forstå alt, syntes jeg det var veldig spennende og bestemte meg for å bli lege. For øvrig hadde min mor litt rett. Det kom litt kloakk ut i Målselva den gangen, og når man svømmer svelger man ofte vann. Hvis noen hadde sagt at jeg skulle studere medisin før dette, hadde jeg nektet. Jeg tålte ikke å se blod, og lukten av nafta og eter ble jeg kvalm av. Men man venner seg til alt.
