Intervju

De færreste anmelder en voldelig partner

- Alle som utsettes for vold ønsker at volden skal ta slutt, men ikke nødvendigvis med rettslige midler. De ønsker hjelp. De ønsker at ting skal bli bra, sier Yngvil Grøvdal, som er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Temaside om Korona

Yngvil Grøvdal, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, publiserte i 2019 rapporten "Ikke verdt å anmelde", som er basert på dybdeintervjuer med personer som har levd i et parforhold der det ble utøvd vold, men som ikke har anmeldt partneren til politiet.

- Årsaken til at jeg ville jobbe med denne problemstillingen, er at de færreste anmelder. Det har vi visst lenge. Jeg var nysgjerrig etter å få vite mer om hva folk tenker. Det er jo et veldig sterkt trykk på at man skal anmelde vold i parforhold og nære relasjoner, sier Grøvdal.

Hadde ikke vurdert anmeldelse

Underveis i arbeidet med rapporten fikk hun bekreftet mye hun visste fra før, men intervjuene ga også noen overraskelser.

- Det virket som om de fleste intervjudeltakerne ikke hadde vurdert eller tenkt på anmeldelse. Dermed måtte de i ettertid prøve å sette ord på hva de mente at hadde gjort det uaktuelt å anmelde, sier Grøvdal.

- En annen overraskelse var at mye av det de tenkte om hvordan politiet kunne komme til å håndtere en slik anmeldelse, i stor grad var i overensstemmelse med hva folk som har anmeldt, har opplevd og med hva vi ser i forskningen om tematikken. Det virker som om mange søker på nettet og leser om hvordan andre har opplevd politiet i en slik sak. For eksempel om at man ikke kommer noen vei uten bevis. Eller at det først og fremst er de alvorlige sakene politiet interesserer seg for.

- Veldig mange prøver å hjelpe

Fra utenforstående som ikke selv opplever vold, er det særlig ett spørsmål som går igjen: Hvorfor forlater ikke den som blir utsatt for vold, sin voldelige partner?

- Det finnes det veldig mange svar på. Forholdet har en gang startet som noe som var bra. Dessuten, som en av kvinnene jeg intervjuet til doktorgraden min sa: "Han oppfører seg ikke dårlig hele tiden". Hvis man har felles barn, er dette også noe som knytter partene sammen, om enn ufrivillig, i alle fall så lenge barna trenger de voksnes omsorg. Menn kan bli i et dårlig forhold fordi de er redde for å miste kontakten med barna. Mange kvinner tenker at de bedre kan beskytte barna når de holder sammen med mannen som utøver volden, fremfor at barna kanskje får samvær med faren alene. En del blir fordi de synes synd på partneren og gjerne vil hjelpe han eller henne. Og så kan det bli vanskeligere å gå, jo lenger man blir. Det gjør ofte noe med selvbildet, mange skammer seg over å bli hos noen som ikke behandler dem bra. Hva ville folk i omverdenen si, om de visste det? Dessuten kan det å bli slått og trakassert føre til at man ikke føler seg mye verdt. At man ikke forlater noen kan altså dreie seg både om forholdet i relasjonen, det synet en har eller får på seg selv, og bekymring for andres reaksjoner. Livet kan dessuten være komplisert for noen og hver, og vi handler ikke alltid slik mange tenker at vi "burde". Folk blir lenge i forhold som ikke er bra, og de blir lenge på arbeidsplasser med dårlige sjefer. De færreste anmelder noen de ikke har bestemt seg for å forlate. Men de fleste går jo til slutt. Sånn var det også for dem jeg intervjuet. Hvis en da får være i fred, bryr en seg sjelden om å anmelde. Følgelig er det trolig veldig mange som har vært utsatt for vold, som vi ikke vet noe om. På den annen side er det en del som anmelder når partneren, gjerne en mann, ikke gir seg etter at forholdet er slutt, sier Grøvdal.

Tror ikke det hjelper å anmelde

Flertallet av de som utsettes for vold i parforholdet, anmelder ikke. Hvorfor opplevde de du snakket med, at det ikke var verdt å anmelde?

- Det var mange ulike grunner til det. Noen dreide seg om personlige forhold, andre om oppfatninger av politiet og politiets innsats. På den personlige siden var mange opptatt av hva det ville gjøre med familien, at det potensielt kunne skade hele familien, ikke minst barna, men også eksempelvis barns kontakt med besteforeldre. Det fremsto ofte som viktigere å beskytte seg og sine og få den hjelpen en hadde behov for. Som sagt er anmeldelse dessuten sjelden relevant dersom man ikke er klar til å forlate den som utøver volden. Noen var redde for represalier. Og det var åpenbart at mange ikke trodde at det ville komme noe godt ut av det. En av kvinnene jeg snakket med, som hadde opplevd uutholdelige ting i forholdet, sa likevel: Jeg ønsker ham ikke noe vondt. Underforstått at det å bli anmeldt er vondt, og kanskje særlig om det fører til straff. Hva angikk oppfatninger om politiet, så kan vi si at de fleste tenkte at saken deres ville bli henlagt av en eller annen grunn, gjerne mangel på bevis. De færreste hadde nemlig søkt hjelp eller fått dokumentert skader etter volden. Noen få trodde ikke på at politiet ville kunne stanse den som utøvde volden. At volden blir anmeldt og den som har utøvd den blir straffet, gjør heller ikke livet bedre for dem som har vært utsatt for vold. I doktorgradsarbeidet mitt intervjuet jeg kvinner som både hadde anmeldt og deltatt i straffesaker der mannen som hadde utøvd vold ble dømt og fengslet. Det førte derimot ikke til at kvinnene fikk hjelpen de trengte. Fengselsoppholdet var dessuten midlertidig, mange ble plaget i ettertid, enkelte hadde erfart at mennene hadde vært dømt for vold mot partner tidligere og noen utøvde vold mot nye kjærester etter at straffen var sonet, sier Grøvdal.

Få anmeldelser fører til dom

-Tallene for hvor stor andel av dem som utsettes for vold i nære relasjoner som anmelder, er usikre, men vi kan anslå at et sted mellom 25 og 30 prosent anmeldes, enten av den utsatte selv, eller av politiet, sier Grøvdal.

- Så er det slik at et sted mellom 60 og 70 prosent av alle sakene blir henlagt på landsbasis hvert år. Hvor stor andel av de gjenstående sakene som ender med straffedom kan jeg ikke si sikkert, men det sier i alle fall noe om at ganske få av de som har anmeldt opplever at saken blir pådømt i retten. En dom er imidlertid altså ikke ensbetydende med at problemene som volden medførte, blir borte.

Ønsker mer åpenhet om vold

- Hva tror du kan hjelpe?

- Det er vanskelig å si, for vold er et komplekst sosialt problem som også har rot i ulike strukturer i samfunnet. Men jeg har en drøm om at det skal bli lett å snakke om at man utsettes for vold. Jeg tror det kan hjelpe den som utsettes for volden dersom vi får bukt med tabuforestillinger og skam over å være en som blir mishandlet, truet og/eller trakassert av en som en forventer skulle behandle en bra. Når volden holdes skjult, blir den som utsettes for volden veldig alene. Så finnes det også forskning som tyder på at dersom volden blir kjent av flere enn dem som lever i relasjonen, og at den som utøver volden vet at andre vet, så kan en oppnå reduksjon i gjentatt vold. Dette så vi i et prosjekt som ble gjennomført i Yorkshire i England for en del år siden. Politiet tok kontakt med partene i kjente saker, de fulgte opp både kvinnene og den som hadde utøvd volden, og kvinnene ble spurt om det var greit om naboene eller andre de kjente fikk vite om volden. Dette reduserte voldsutøvelsen bortsett fra hos et lite mindretall menn, som ikke lot seg stoppe av noe. Det er jo ikke slik, som noen kanskje forestiller seg, at alle menn som slår kan sies å ha personlighetsforstyrrelser. Vi vet at det kan være mange grunner til at menn bruker vold, og noen er faktisk glade for "å bli avslørt". Men da er det også viktig at de som ønsker og trenger hjelp, faktisk får det, sier Grøvdal.

Viktig å ha kontroll over eget liv

Å gå til politiet ble sett på som tap av viktig kontroll over livet.

- Å utsettes for vold innebærer tap av den kontrollen de fleste av oss ønsker å ha over eget liv. Og fordi det er viktig for oss alle, og kanskje særlig i et forhold med vold, bruker mange mye tid på å forsøke å gjenvinne kontrollen. En lærer seg hva som bidrar til å roe ned situasjoner, hva som kan utløse problemer og så videre. Det er ikke dermed sagt at det er noen god måte å leve på, men det sier mye om hvor viktig det er å ha en viss forutsigbarhet i livet. Når noe blir en sak hos politiet, har den som blir utsatt for volden ikke lenger kontroll over det som skjer, og det kan føles veldig utrygt. Det var også et argument som Riksadvokaten benyttet i høringen til forslaget om ubetinget offentlig påtale i Norge mot slutten av 1980-tallet. Justisdepartementets motsvar var at kvinner ( det var først og fremst kvinner det var snakk om den gangen) som ble utsatt for vold fra partneren allerede hadde mistet så mye kontroll, at det ikke ville spille noen vesentlig rolle om man fratok dem litt mer. For mange er det imidlertid slik at de heller vil ha hjelp enn straffesak. Og sett i sammenheng med kontroll og forutsigbarhet, kan det bli enda mindre attraktivt å anmelde, sier Grøvdal.

Noen kjønnsforskjeller

- Hvilke kjønnsforskjeller så du i arbeidet? 

 - Det var flere likheter mellom måter kvinner og menn snakket om volden og konsekvensene av volden på, men også forskjeller. Både kvinner og menn var opptatt av hva partnerens atferd kunne gjøre med barna, og både kvinner og menn snakket om psykiske ettervirkninger av måten de var blitt behandlet på. En forskjell var at kvinnene generelt var mer redde - også for å bli utsatt for vold etter et eventuelt brudd - noe som skyldtes at de fleste av dem ble utsatt for mer alvorlig vold enn mennene. Menn som hadde barn med kvinnen som utøvde vold var for eksempel redde for å miste samværet med barna sine, og for å ikke bli trodd av politiet. En av mennene jeg snakket med forsøkte å anmelde volden, men ble av politiet bedt om å ordne opp i det selv. Mange av mennene opplevde å leve med mistenksomhet hengende over seg. I forskningen ser vi også at det blir hevdet at menn som blir utsatt for vold har begått vold mot partneren først, altså at kvinnen bare tar igjen. Det er i mange tilfeller riktig, men det gjør det også veldig vanskelig for en mann som utsettes for vold fra kvinnen han lever sammen med, uten å ha lagt hånd på henne først. Det opplever menn at ingen tror på. En av mennene jeg snakket med sa at om han hadde ringt til politiet fordi ektefellen slo, var han sikker på at det var han som kom til å bli kjørt vekk i politibilen, ikke hun. En antagelse som i stor grad stemmer med det forskningen viser, sier Grøvdal.

Kommunikasjonsproblem

- Konflikt- og problemflatene besto i at deltagerne følte seg dårlig behandlet og/eller ikke oppnådde det de hadde håpet på og hadde behov for, uten at dette nødvendigvis ble kommunisert til politiet, skriver du. Hva var det som gjorde at de følte seg dårlig behandlet?

- Tre av intervjudeltagerne snakket om dette. Det ene tilfellet var mannen som ble bedt av politiet om å gå hjem og ordne opp selv da han ville anmelde. Han kan vel sies å ha havnet i en form for konflikt med politifolkene han snakket med. Kvinnene viste nok derimot mindre av de negative følelsene i møtene med politiet, men følte seg både sinte, frustrerte, skuffet og nedslått etter å ha opplevd at de nærmest ble oppfordret til å ikke anmelde. De ble blant annet møtt med spørsmål om hvorvidt de virkelig ønsket å anmelde og om de var forberedt på den tunge prosessen det kunne komme til å bli dersom de valgte å gjøre det. Det hadde kostet begge to mye å ta skrittet inn på politistasjonen. Den ene fortalte hvordan hun hadde ønsket at noen skulle ta over noe av byrden det var å ha en eksmann som ikke ville slutte å plage henne. Den andre mente at hun godt visste hvordan det var å ha det tøft, og at hun ikke trengte politiet til å fortelle seg at det kunne bli tøft å anmelde. Begge følte seg små i møte med alle motforestillingene de ble presentert for. Politiet plikter å ta imot anmeldelser, men ingen av de to kvinnene insisterte. De gikk med uforrettet sak. Både denne undersøkelsen og tidligere forskning viser hvordan politiets kommunikasjon med kvinner som er blitt utsatt for vold fra partneren kan skape flere problemer enn den løser. Politifolkene her visste trolig at sakene kom til å bli henlagt ettersom ingen av kvinnene hadde bevis på det de hadde vært utsatt for, og begge hadde brutt med partneren før de anmeldte. For kvinnene ville det trolig hjulpet om politiet hadde tatt imot anmeldelsene og samtidig sagt noe om at den kanskje ikke ville føre til noe mer, sier Grøvdal.

Bør anerkjenne valgene

Forskere, hjelpere og andre har tydd til begrep som barrierer og hindringer når folk ikke anmelder eller søker hjelp. Er det ikke også mulig å se på det å unnlate å anmelde som et uttrykk for strategi og gjennomtenkte valg i en vanskelig situasjon? Spør Grøvdal i rapporten. 

- Når mennesker unnlater å gjøre noe som verden omkring dem nærmest forventer at de skal, noe mange betrakter som "normalt" og riktig, leter en vel etter noe som kan forklare at de lar være. Men det er jo ikke gitt at det oppleves selvfølgelig og riktig å gå til politiet med partnerens voldsutøvelse. Normen ligger likevel der, og jeg skulle gjerne ha sett nærmere på hva det kan føre til for dem som lever med vold. I intervjuer sier enkelte at de ikke forsto at det var vold de ble utsatt for. Jeg har imidlertid aldri intervjuet noen som ikke mente at handlingene de ble utsatt for reduserte livskvaliteten deres og gjorde livet vondt og vanskelig. Det kan selvsagt være at de ikke nødvendigvis tenkte på handlingene som straffbare, men det er også fullt mulig at mennesker kan føle seg nødt til å snakke om det de ble utsatt for på den måten som en forklaring på at de "ikke gjorde det rette", nemlig å anmelde. Slike hensyn var en grunn til at jeg ikke spurte noen om hvorfor de ikke hadde anmeldt. I tillegg til at jeg ønsker at vi alle skal kunne snakke mer åpent om vold i nære relasjoner, mener jeg det er viktig at vi anerkjenner det mennesker som utsettes for vold har gjort og prøver på, og at vi er forsiktige med eksempelvis å fortelle dem hva de "bør" gjøre. Ikke minst kvinner som utsettes for vold motsetter seg å bli oppfattet som stakkarslige. De er ofre i betydningen utsatt for volden, men de færreste ønsker en slags offeridentitet.

Ingenting som tyder på at volden øker

Siden 2006 har det vært en stor økning i antallet anmeldelser av mishandling i familieforhold. Hvilken betydning har dette hatt?

- Ja, det har vært en stor økning i antallet anmeldelser, særlig i de første årene etter 2006. Om de skyldes at folk flest da begynte å anmelde mer, er derimot temmelig usikkert. Det som trolig betydde aller mest, og som kan ha gitt det inntrykket at folk kom løpende for å anmelde, var at politiet endret registreringssystemet sitt. Tidligere registrerte man ikke relasjonen mellom folk i voldssaker, men i årsskiftet 2004/2005 fikk man det man kalte "familievoldsknappen" i registreringssystemet. Jo oftere politiet husket på å registrere forholdet mellom folk, desto mer synlig ble volden i parforhold og andre nære relasjoner. I tillegg har Riksadvokaten gjentatte ganger insistert på at politiet må opprette flere saker, det vil si at de benytter ubetinget offentlig påtale. I media har det vært hevdet at volden i nære relasjoner øker, men det har vi ikke grunnlag for å si. Generelt kan vi snarere si at det norske samfunnet er blitt fredeligere enn før.

Viktig å bli møtt med respekt og interesse

- Hva skal til for at det skal være ok å anmelde denne type vold - basert på dine erfaringer fra disse intervjuene?

- Gitt at folk har det forskjellig og tenker forskjellig er det umulig å si noe sikkert om det. Dersom man faktisk går til politiet for å anmelde, er det imidlertid viktig å bli møtt med respekt og interesse. Det kan være ille nok å måtte stå og snakke med noen et sted der det er mange andre, selv om jeg håper det ikke skjer i like stor grad som før, om en ikke også skal møte noen som man tenker at oppfordrer en til å ikke anmelde, uten at vedkommende sier det rett ut og forklarer deg hvorfor. Det meste tyder på at de fleste som anmelder vold i nære relasjoner har levd lenge med volden og har tenkt mye før de kommer så langt som til å gjøre det. Flere forskere, deriblant den amerikanske juristen og psykologen Tom Tyler, har vist at for den som anmelder et lovbrudd er det ikke nødvendigvis utfallet av saken som bestemmer hvor vidt vedkommende er fornøyd med politiets innsats, men hvor vidt hun eller han opplever å ha blitt behandlet med respekt, interesse og vennlighet. Når du har et problem, vil du gjerne at den du henvender deg til i den anledning skal anerkjenne ditt problem og møte deg på en ordentlig, hyggelig, ryddig og profesjonell måte. Her kan det hende at politiet, eller i alle fall noen politifolk, har et forbedringspotensial. Jevnlige undersøkelser av tillit til ulike instanser i Norge viser at politiet skårer svært høyt på det vi kan kalle generell tillitt. Men undersøkelser viser også at tilliten til politiet synker etter at man har hatt kontakt med etaten. Ett dårlig møte, med en politiperson, ser ut til å kunne påvirke folks syn på etaten som sådan. Det skyldes nok blant annet at når vi går til politiet er det fordi noe virkelig står på spill for oss. Da vil jeg si at politiet er tjent med å opptre slik at tilliten vi har ikke svekkes, sier Grøvdal.

Kilder

Referanser

  1. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress:«Ikke verdt å gå til politiet med»: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt. Forfatter: Grøvdal Y www.nkvts.no