Intervju

De første kvinnelige legene - og kampen de kjempet

Motstand og heiagjeng

Marie Spångberg ble ferdig utdannet lege i en tid da det var svært uvanlig at gifte kvinner hadde lønnet arbeid i Norge.

- Det medisinske fakultet uttalte på 1880-tallet at kvinner ikke har helse til å tåle medisinstudiet. De mente at hvis kvinner leste og utviklet intelligensen, ville følelseslivet lide og de ville utvikle seg til å bli kjønnslig abnorme. Å være lege var rett og slett utenfor det kvinnelige virkeområdet. Enkelte brukte også religiøse argumenter, forteller Arentz-Hansen.

Så endrer innvendingene seg noe. Etter hvert handlet motstanden også om befolkningsspørsmålet: Hvis kvinner utdanner seg, får de ikke tilstrekkelig mange barn og den norske befolkningen vil bukke under.

- Men de første kvinnelige legene hadde også en heiagjeng. Da Marie Spångberg ble ferdig utdannet, ble det stor feiring i Kristiania, blant annet av kvinnesaksforeninger, der både kvinner og menn deltok.

At de første kvinnene entret samfunnsscenen som leger fikk stor symbolkraft, og det rådet en optimisme. Arentz-Hansen forteller at saken hadde bred sympati: Det handlet om at kvinner skulle ha en lege av samme kjønn å gå til. Denne tanken hadde også støtte politisk.

Cecilie Arentz-Hansen_ Marie-Spångberg-Foto_1920x.jpg
Marie Spångberg var Norges første kvinnelige lege. Foto: Privat eie

Men da Marie var ferdig utdannet ved universitetet i Kristiania og skulle begynne å jobbe, satte professorene foten ned igjen. Turnuskandidat kunne hun som kvinne ikke bli. Marie Spångberg reise derfor til Tyskland og hadde sykehustjeneste der i ett år. Deretter kom hun tilbake til Kristiania og fikk jobb i Sunnhetskommisjonen (Helserådet) i Kristiania for å undersøke kvinner og barn med kjønnssykdommer, hun ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig i overgrepssaker mot kvinner og barn, og hun var assistentlege for en kjent kirurg i noen år. Stillingen i Helserådet beholdt hun hele livet.

Forrige side Neste side