Intervju

De første kvinnelige legene - og kampen de kjempet

Kvinner har ikke helse eller nervesystem til å studere medisin. Det er å gå mot naturen, og de kan tape sin kvinnelighet. Dette uttalte det medisinske fakultetet for vel hundre år siden – da det ble foreslått at også kvinner kunne bli leger.

I 1896 ble Marie Spångberg ansatt som Norges første kvinnelige lege i en offentlig stilling - til tross for de medisinske professorenes meninger. 

Psykiater og allmennlege Cecilie Arentz-Hansen har skrevet boken «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed». Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i.

Boka handler om de 19 første norske kvinnene som studerte medisin i årene mellom 1893 og 1900.

I dette intervjuet forteller Arentz-Hansen om energiske og ideologisk orienterte kvinner som røsket tak i sin egen samtid, gjorde inntog i en mannsdominert verden og som til slutt fikk stor betydning – særlig for kvinnelige pasienter, barn og fattige.

Cecilie Arentz-Hansen_ Cecilie_05_1920x1080.jpg
Cecilie Arentz-Hansen har skrevet boken "Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed" . Dette er historien om de første kvinnelige legene i Norge og om kampene de kjempet.

For de første kvinnene som studerte medisin i Norge ble motarbeidet av framstående leger. Samtidig var kvinnefrigjøring en viktig tanke i tiden, og politisk vilje lå bak da Marie Spångberg ble uteksaminert som Norges første kvinnelige lege – i 1893.
Men hvem var hun - som trosset motstanden fra mannlige kolleger?

Kunnskapstørst og mot

Marie Spångberg vokste opp i enkle kår med en mor som tidlig ble enke og som var teaterfrisør i Kristiania. De fem eldre brødrene hennes utvandret alle til Amerika.


- I Amerika møtte brødrene en verden der gutter og jenter gikk på samme skole og kvinner kunne bli leger. De ble trolig påvirket av det de så, og i alle fall sendte de penger hjem, forteller Arentz-Hansen. Marie tok først guvernanteeksamen, men merket at det gikk lett å lese, og bestemte seg for å studere medisin.


Hun hadde gode karakterer, både fra videregående og senere på studiet, noe det lå hardt arbeid bak. Dette gjelder alle de tidlige kvinnelige medisinerne, de lå langt over mennene i snitt når det gjaldt karakterer, både til artium, til ex. phil. (som på denne tiden hadde et stort pensum) og til medisinsk embetseksamen.


- De de første kvinnelige legene var kunnskapstørste. De ville lære noe, og de hadde et mot og en selvstendighet til ikke å bry seg for mye om hva andre mente om det utradisjonelle valget de hadde tatt, sier Arentz-Hansen.

Motstand og heiagjeng

Marie Spångberg ble ferdig utdannet lege i en tid da det var svært uvanlig at gifte kvinner hadde lønnet arbeid i Norge.

- Det medisinske fakultet uttalte på 1880-tallet at kvinner ikke har helse til å tåle medisinstudiet. De mente at hvis kvinner leste og utviklet intelligensen, ville følelseslivet lide og de ville utvikle seg til å bli kjønnslig abnorme. Å være lege var rett og slett utenfor det kvinnelige virkeområdet. Enkelte brukte også religiøse argumenter, forteller Arentz-Hansen.

Så endrer innvendingene seg noe. Etter hvert handlet motstanden også om befolkningsspørsmålet: Hvis kvinner utdanner seg, får de ikke tilstrekkelig mange barn og den norske befolkningen vil bukke under.

- Men de første kvinnelige legene hadde også en heiagjeng. Da Marie Spångberg ble ferdig utdannet, ble det stor feiring i Kristiania, blant annet av kvinnesaksforeninger, der både kvinner og menn deltok.

At de første kvinnene entret samfunnsscenen som leger fikk stor symbolkraft, og det rådet en optimisme. Arentz-Hansen forteller at saken hadde bred sympati: Det handlet om at kvinner skulle ha en lege av samme kjønn å gå til. Denne tanken hadde også støtte politisk.

Cecilie Arentz-Hansen_ Marie-Spångberg-Foto_1920x.jpg
Marie Spångberg var Norges første kvinnelige lege. Foto: Privat eie

Men da Marie var ferdig utdannet ved universitetet i Kristiania og skulle begynne å jobbe, satte professorene foten ned igjen. Turnuskandidat kunne hun som kvinne ikke bli. Marie Spångberg reise derfor til Tyskland og hadde sykehustjeneste der i ett år. Deretter kom hun tilbake til Kristiania og fikk jobb i Sunnhetskommisjonen (Helserådet) i Kristiania for å undersøke kvinner og barn med kjønnssykdommer, hun ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig i overgrepssaker mot kvinner og barn, og hun var assistentlege for en kjent kirurg i noen år. Stillingen i Helserådet beholdt hun hele livet.

Kvinnehelse og likestilling

Marie Spångberg tråkket stien, men etter henne kom det flere. To av dem var Gudrun Koldrup og Louise Isachsen.

- Gudrun Kolderup var den første kvinnen som ble lege i et landdistrikt – i Ytre Arna utenfor Bergen. Det var også et fabrikksted. Hun hadde en variert og stor praksis. Hun var dessuten opptatt av folkehelsespørsmål og jobbet systematisk for å hindre smitte av blant annet infeksjonssykdommer, sier Arentz-Hansen.

Hun forteller at dette var typisk for tidlige kvinnelige leger – også i andre land. De ønsket å påvirke overordnede forhold når det gjaldt kvinnehelse, barnehelse, tuberkulosebekjempelse og ernæringsspørsmål.

Kolderup engasjerte seg for eksempel for at bygda skulle få bedre drikkevann, hun etablerte skolehelsetjeneste, offentlig bad og tannhelsetjeneste for barn. Da hun døde, sto hele bygda utenfor huset hennes når båren skulle føres til kirkegården. Gudrun Kolderup ble en svært avholdt og respektert lege på grunn av sin innsats for innbyggernes helse. Det er oppkalt en vei etter henne i Ytre Arna. Og hun huskes fortsatt av noen.

En annen kvinne som har banet vei, er Louise Isachsen – spesialist i gynekologisk kirurgi.

- Hun praktiserte som kirurgisk gynekolog ved Vor Frue Hospital i Kristiania. Det ble drevet av nonner – og her fikk kvinnelige leger arbeide.

I 1914 søkte Isachsen en overordnet legestilling ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet – en stilling hun var best kvalifisert til.

Det var professor i kvinnesykdommer, Kristian Brandt, som skulle foreta innstillingen. Han hadde tidligere uttalt at han «ikke ville tåle kvinnelige leger ansatt ved sine avdelinger». Louise Isachsen ble innstilt som nummer to etter en mannlig lege, til tross for at hun var best kvalifisert.

- Isachsen hadde en operasjonsliste på over 100 selvstendige operasjoner, hun hadde forsket og vært i utlandet for å spesialisere seg – alt dette i motsetning til konkurrenten som fikk jobben, sier Arentz-Hansen.

Forbigåelsen førte til at Louise Isachsen aksjonerte, og leverte klage til Sosialdepartementet og siden regjeringen. Protesten hennes skapte stor debatt.

- Dette var jo på en tid da forvaltningsretten var lite utviklet. En kjønnsdiskriminerende ansettelse var på sett og vis ikke forbudt, fordi det fantes ingen lov å anvende og heller ingen sanksjonsmuligheter. Louise Isachsen måtte, hvis hun skulle komme noen vei, agere politisk, forteller Arentz-Hansen.

Bak aksjonen sto kvinnelige leger fra hele landet og kvinnesaksforeninger, og en del andre. Avisene skrev flittig om saken og tok inn mengder av leserinnlegg og uttalelser.

- Louise fikk aldri jobben. Men hun fikk støtte fra mange, også på Stortinget, forteller Arentz-Hansen. Isachsens aksjon satte et merke i tiden.

Cecilie Arentz_Hansen_ Søstrene-Kolderup_1920x1080.jpg
Søstrene Solveig og Gudrun Kolderup (til høyre) som medisinstudenter. Gudrun Kolderup var den første kvinnen som ble lege i et landdistrikt – i Ytre Arna utenfor Bergen.

Kvinnesak

De første kvinnelige legene engasjerte seg i kvinner og barns helse. De jobbet for bedre fødselshjelp og bedre hygiene i hjemmene.

- De bidro med opplysningsarbeid rettet mot kvinner, om svangerskap, kjønnssykdommer og om spedbarnsstell. De rettet oppmerksomheten litt annerledes enn andre leger gjorde, og de ble et tilfang, sier Arentz-Hansen.

Hun forteller at flere av de første kvinnelige legene var sentrale kvinnesakspolitikere. Enkeltpersoner og kvinnesaksorganisasjoner jobbet for et bedre helsetilbud for kvinner og barn, og ifølge Arentz-Hansen følte nok de kvinnelige legene en stor forpliktelse til dette. De ble engasjert i mødrehjem og satt i styrene deres, flere var tilsynsleger ved ulike typer barnehjem, for eksempel der foreldrene var døde av tuberkulose. De kjempet frem en ny ekteskapslovgivning som innebar større vern for ektefellene mot kjønnssykdommer, og flere engasjerte seg for tryggere fødsler.

- Selv om det til å begynne med var noe helt nytt med kvinnelige leger, ble de stadig mer kjente, og praksisene bygget seg opp. De kvinnelige legene ble etter hvert veldig populære, særlig blant et kvinnelig publikum.

Menneskesyn og menneskeverd

- Hva sier motstanden mot kvinnelige leger om synet på mennesker?

- Det sier noe om kvinnesynet og en oppfatning om at kvinner var litt mindre verdt, kunne litt mindre og hadde mindre horisont. Mange mente at kvinner var bestemt for de hjemlige ting, at man ikke skulle gå mot naturen. Hvis man kjempet mot naturen, ville naturen gjøre revolt og slå tilbake. Og dette tror jeg var noe mange kvinnesaksmotstandere mente oppriktig. Men det er vanskelig å tenke seg at motstanden ikke også skal ha handlet om privilegier noen var redde for å miste.

- Vet vi noe om hvordan kvinnene selv følte og tenkte rundt motarbeidelsen?

- Vi kan ikke vite hva hver enkelt tenkte og følte til en hver tid naturligvis, men hvis vi ser på handlingene deres, tyder de på at de hadde god selvtillit. Mye energi. De fant styrke i kvinnesaksideologien og i et meningsfylt arbeid, og de hadde støtte i hverandre. Og så var de overbeviste om at de hadde rett!

Arentz-Hansen trekker fram legen Caroline Steen. Hun var den første kvinnen som ble ansatt på universitetet, hun ble en folkeopplyser og skrev artikler og bøker, blant annet om fysiologi og ernæring. Sammen med kokebokdronningen Henriette Schønberg Erken skrev hun «Kogebog for skole og hjem» som solgte eventyrlig godt.

Men legen Olav Johan Sopp var imidlertid ikke like begeistret, og i en anmeldelse i Morgenbladet av en annen av Schønberg Erkens kokebøker, skrev han: «Jeg var ikke saa fornøiet med alt i hendes første kokebog, som hun skrev i Christiania, sammen med en eller anden kvindelig læge (jeg husker ikke mer hva det var for et Væsen, det var ikke noget Navn at gjemme paa).»

- Og dette gikk altså gjennom redaksjonen i Morgenbladet. En kan jo lure på hvordan det har vært å lese om seg selv på denne måten, sier hun.

Kritikerprisen og Norge i dag

Arentz-Hansen ble nominert til Kritikerprisen for boken hun har skrevet.

- Det har vært utrolig spennende å arbeide med denne boka. Det har vært en detektivjob. Det tar tid å forfølge spor, og noen fører aldri fram, men ofte har jeg funnet noe annet på veien. Da jeg startet var jeg sikker på at disse kvinnene har vært betydningsfulle, i hvert fall i kvinnepolitisk forstand. Men da jeg dukket ned i materialet fant jeg også at de påvirket utviklingen, både medisinsk og samfunnsmessig. Jeg synes det har vært feil at vi ikke har visst noe om dem. De var med på å forme det moderne Norge i noen viktige år.

- Finner du spor etter denne frigjøringen i dag?

- Det skjer frigjøringskamper nå også, både i Norge og internasjonalt. Og er det noe i denne historien vi kan lære av, tror jeg det må være de første kvinnelige legenes bevissthet. Vi tenker vi er kommet langt i dag, men det eksisterer stadig fordommer og praktiske hindringer i forbindelse med å velge fritt for noen.

Arentz-Hansen sier det er vanskelig å si når en underliggende motstand snur eller stopper opp.

- For kvinnelige legers del er det påfallende at bare en av fem medisinske professorer i dag er kvinner. En kan spørre seg hva det skyldes og det kan være både komplekst og vanskelig å svare på. Også når det gjelder enkelte kirurgiske fag, er det store kjønnsforskjeller blant spesialistene. Det finnes lite nasjonal forskning på hvorfor det er slik, sier hun, og fortsetter:

- De første kvinnelige legenes historie er jo et eksempel på hvordan utvikling foregår. Enten vi ser bakover eller framover er det dypt fascinerende, synes jeg: Hva skal til for at noe endrer seg? For hundre år siden var det allminnelige synet på kvinner annerledes enn i dag. Likevel eksisterte det helt ulike meninger på samme tid. Det fantes en konvensjonell tenkning og et ønske om å bevare, og det fantes originale tanker og ønske om å forandre, slik at flere skulle få det bedre. Men noen måtte altså føre de nye ideene ut i praksis. Disse kvinnelige legens liv og yrkesliv viser alt som da kan skje.