Intervju

- Dysleksi kan også være bra

Emil Høye Hammerlin (12) synes det er fryktelig kjedelig når bokstavene stokker seg. Men det er noe godt med alt.

En egen skrift ingen skjønner

Emils bok om dysleksi er en ærlig beretning om det å ha dysleksi.

- Den forteller om hvordan det er å ha dysleksi, sett gjennom øynene til et barn. Og så kan boka gi håp til andre - for kanskje er det ikke så ille likevel å ha dysleksi, sier mamma Elisabet.

I boka forklarer Emil nærmere hvordan det er:
"Så er det sånn at jeg ikke skriver så kjapt, og så skriver jeg speilvendt. Bokstavene snus rundt. Jeg har ikke punktum og jeg skriver rart. Jeg har min egen skrift som ingen skjønner."

Å ha dysleksi er vanskelig, det kan være tungt, og av og til fryktelig irriterende. Men så var det dette med at med at det også kan komme noe godt ut av det å ha dysleksi:

"Man kan faktisk aldri gi opp når man har dysleksi. Jeg må lese på nytt, lese på nytt, lese på nytt, helt til jeg forstår det. Det tar lang tid. Jeg kan ligge på rommet mitt uten å bevege meg en hel time. Dysleksien lærer meg å være tålmodig", skriver Emil.

Og når det er sagt: Man MÅ jo ikke lese og skrive.

"Det eneste man må, er å overleve. Man må skjønne ting og ikke gi opp", skriver Emil.

Forrige side Neste side