Intervju

- Dysleksi kan også være bra

Emil Høye Hammerlin (12) synes det er fryktelig kjedelig når bokstavene stokker seg. Men det er noe godt med alt.

"Jeg hater bøker. Jeg skjønner ikke hva det står i bøker. Jeg får ikke med meg det jeg leser. Bokstavene stokker seg – og det er dumt."

Slik starter Emil Høye Hammerlins bok om dysleksi.

Emil er 12 år gammel og bor i Oslo. Selv om han har dysleksi, er han også forfatter – en av Norges aller yngste.

Kan ikke gi opp

Boka "Emils bok" handler om Emil - den gang han var 10 år og strevde med å lese.

- Det handler om meg selv, og det handler om at det også kan være bra å ha dysleksi, sier Emil til NHI.no.

- På hvilken måte kan det være bra?

- Jeg gir meg for eksempel ikke så lett. Jeg kan bruke denne egenskapen ellers også, når jeg er ute og bygger hytter, for eksempel, sier Emil.

Boka handler om drømmer og om tanker om skolen og voksenlivet. Om at han blir sliten av å lese, og at han har en lillebror som leser mye bedre enn han.

- Men det gjelder ikke å gi opp, sier Emil igjen, og forteller hvordan det er å ha dysleksi:

- Bokstavene stokker seg, og setningene stopper opp i hodet mitt, forklarer han.

Første klasse på skolen gikk greit. Men etter hvert ble det vanskelig å henge med på lesinga.
- Vi la merke til det i 3. klasse, da de begynte å lese lengre tekster, sier mamma Elisabet Høye.
I dag er Emil 12 år og går i 6. klasse.

Emil forteller at det fortsatt er vanskelig å lese. Men å lese enkle tekster går greit. Enda bedre er det å lytte til lydbok, eller få teksten lest opp. Emil husker veldig godt og har god fantasi, men det er lesinga som går tregt.
Det samme gjelder skrivinga:
- Bokstavene bare dukker opp på forskjellige steder, og så skriver jeg ofte speilvendt, sier han.

Caroline Solem_ Emil Høye Hammerlin_ Elisabet Høye.jpg
- Jeg har lært at jeg aldri kan gi opp, sier Emil Høye Hammerlin. Her sammen med generalsekretær i Dysleksi Norge, Caroline Solem (til venstre) og mamma Elisabet Høye.

En egen skrift ingen skjønner

Emils bok om dysleksi er en ærlig beretning om det å ha dysleksi.

- Den forteller om hvordan det er å ha dysleksi, sett gjennom øynene til et barn. Og så kan boka gi håp til andre - for kanskje er det ikke så ille likevel å ha dysleksi, sier mamma Elisabet.

I boka forklarer Emil nærmere hvordan det er:
"Så er det sånn at jeg ikke skriver så kjapt, og så skriver jeg speilvendt. Bokstavene snus rundt. Jeg har ikke punktum og jeg skriver rart. Jeg har min egen skrift som ingen skjønner."

Å ha dysleksi er vanskelig, det kan være tungt, og av og til fryktelig irriterende. Men så var det dette med at med at det også kan komme noe godt ut av det å ha dysleksi:

"Man kan faktisk aldri gi opp når man har dysleksi. Jeg må lese på nytt, lese på nytt, lese på nytt, helt til jeg forstår det. Det tar lang tid. Jeg kan ligge på rommet mitt uten å bevege meg en hel time. Dysleksien lærer meg å være tålmodig", skriver Emil.

Og når det er sagt: Man MÅ jo ikke lese og skrive.

"Det eneste man må, er å overleve. Man må skjønne ting og ikke gi opp", skriver Emil.

Ufarliggjør dysleksi

- Emil har på en utrolig fin måte fortalt hva som er vanskelig med å ha dysleksi, men ufarliggjør også tilstanden og viser oss at det ikke er et altfor stort problem, at det ikke begrenser oss, sier generalsekretær i Dysleksi Norge, Caroline Solem.

Det er Dysleksi Norge som har gitt ut boka til Emil.

- Emil er en stor historieforteller. Det å ha dysleksi handler om det tekniske ved å lese og skrive, men det har ingen ting å si for om man er en god historieforteller eller ikke å gjøre, sier Solem.

Solem mener dette også er et godt signal til unge med bekymringer om hvordan det å ha dysleksi, vil begrense dem, og hva man kan få til med språk. Å være god i språk er så mye, og det å ha dysleksi påvirker ikke dette.

Det er Dysleksi Norge som gir ut boka.

- Vi har ikke gitt ut bøker før, vi gir ut fagressurser, så dette er nytt for oss. Det var moren til Emil som tok kontakt med oss, og vi falt for denne historien. Vi tenkte at flere vil ha glede av å lese dette. 

- Ta vare på barns selvbilde

Solem forteller at noen får diagnosen dysleksi når de er i 2. eller 3. klasse, men mange får den også først i 5. klasse - eller enda senere.

- Noen føler nok en enorm lettelse når de får diagnosen, de har slitt med noe omgivelsene mener er lett. Men på den andre siden: de får beskjed om at de har noe de ikke blir kvitt. Dysleksi er arvelig, og kanskje har foreldre negative skoleerfaringer og blir bekymret for barna sine for at de skal oppleve det samme, sier hun.

Solem understreker at det er viktig at man vektlegger det barnet er god på.

- Vi vil at barn skal få tidlig utredning. Dette vil gi noen svar på det man sliter med. Det er mange gode tiltak som kan gjøres om man har dysleksi. Det kan bli bedre, og det finnes utrolig mange hjelpemidler.

Hun sier at Emil har funnet fram til de tingene som han er god på - og det er veldig viktig. Man må anerkjenne at det er vanskelig å lese og skrive når man har dysleksi, men man har likevel mange gode egenskaper og kan mestre mye.

- Å ta vare på barnas selvbildet er viktig - de får høre mange ganger at de ikke duger. De må ha hjelp til å forstå at de kan få til ting. Mange med dysleksi sier at de lærer å jobbe hardt for å få til ting, og de har klart å la det bli en styrke. Under studiene må de kanskje lese smartere, og de blir gode på det. Selvsagt er det ikke alle med dysleksi som blir kjempemotiverte elever. Men det er viktig å vite at man har muligheten, sier Solem.