Nyhetsartikkel

Medisinstudiet i 200 år

I år har Norge utdannet leger i 200 år. Bli med på en reise til de første legene på 1800-tallet - og gled deg over at du er pasient anno 2016.

Øivind Larsen ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo.

La oss ta et kjapt blikk på nordmenns helse for 200 år siden: Mange ble syke av infeksjoner, og ernæringen var i perioder mangelfull og førte til at folk lett ble syke. Vi var avhengige av at matproduksjonen i landet fungerte som den skulle, og uårene som kom med jevne mellomrom, rammet de fleste. Epidemier kom gjerne utenfra og spredte seg utover landet. De herjet en stund, og etterlot seg døde og folk med kroniske svekkelser eller plager. Hvert tredje til fjerde barn døde før det fylte ett år, og det å føde var også en risikosport, fordi mange mødre døde i barselseng. Fra midten av 1800-tallet vokste Christiania enormt. Folk bodde tett, og dette førte til at de lett ble smittet.

Sykdommene på sin side var det lite å gjøre med. Det som fantes av medisiner, hjalp ikke stort for de som var syke. Det gjaldt å pleie pasienten og håpe på det beste. Det beste man kunne gjøre, var imidlertid å forebygge, men det var ikke så enkelt når sykdomsårsakene var uklare. 

Helsesituasjonen var med andre ord ikke all verdens, da Norge fikk et eget norsk legestudium i 1814.

Mangelsgården i Storgata i Oslo. Her holdt medisinerne til i starten.
Mangelsgården i Storgata i Oslo. Her holdt medisinerne til i starten.

I anledning av 200-årsjubileet byr vi på en liten historisk oppsummering - både om legeyrket og den norske folkehelsa - godt hjulpet av Øivind Larsen - professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. Larsen har i anledning 200- årsjubileet skrevet boka "Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014)".

Christiania ble stedet

- I 1814 var det 100 leger og kirurger i Norge. Befolkningen var spredt utover hele landet, og det å få legehjelp var derfor ikke enkelt. Det var noen distriktsleger og militærleger, utover det var det kloke koner og urtemedisin som behandlet syke folk, sier Larsen til NHI.no.

- Men for å markere norsk selvstendighet og nasjonalisme, ønsket mange nordmenn å opprette et eget universitet som blant annet skulle utdanne leger i Norge. Dette ble en politisk kampsak: Vi ville utdanne legene våre selv.

Larsen forteller at det var flere aktuelle kandidater til lokalisering av dette nye universitetet: spesielt Kongsberg og Christiansand. Men Christiania var hovedstaden og ble byen for det første universitetet.

Universitetet ble stiftet i 1811, og det ble tre år med planlegging før Det medisinske fakultet kunne starte opp i Storgata i 1814. Ved det ferske universitetet var det tre legestudenter i starten. Men forelesningene var åpne for alle. Ved dette nye universitetet ble medisinerutdanningen og kirurgutdanningen slått sammen. Kirurgi var tidligere et eget fag - kirurgene var tradisjonelt håndverkere som gikk i lære.

Hva kunne legen bidra med?

Behovet for leger og medisin var stort på to områder i krigsårene rundt 1814. Det ene området var det generelle: å håndtere epidemier og magre levekår. Men tiden var urolig og vanskelig, og mange av mennene var ute i krigen. Det andre behovet var rent akutt – det var nødvendig med kirurgisk beredskap og dyktige folk som både hadde godt håndlag og god faglig innsikt i skader og sykdom.

Kirurgisk operasjonsteknikk måtte læres i studiet på 1800-tallet. Her vises operasjon for nesepolypper.
Kirurgisk operasjonsteknikk måtte læres i studiet på 1800-tallet. Her vises operasjon for nesepolypper.

- Det var blodige kamper under unionen med Sverige, og kirurgene var flinke i operasjonsteknikk. Det var dårlig med bedøvelser, og kirurgene måtte jobbe raskt, forteller Larsen.

- Læren om sykdommer var annerledes enn den vi kjenner i dag. Diagnostikken var basert på symptomer og ikke årsaker. Larsen forteller at det var tre teorier for hvordan smittsomme sykdommer spredte seg.

Den ene teorien er contagion-prinsippet - at det for sykdommene fantes et smittestoff, en sykdomsbringende organisme. Teorien stammet fra noe som var lett å observere, nemlig at man ved for eksempel kløende skabb kunne se levende midd i utslettene.

Den andre teorien handlet om at det fantes dunster, såkalte miasmer, som kom blant annet fra jordsmonnet, og som kunne gi sykdom. For å motvirke miasmene måtte man lufte, være renslig, vaske og lignende - som jo ikke var noen dum ide i seg selv.

Den tredje, og den mest uklare teorien, handlet om at det var egenskaper både ved steder og mennesker som ga sykdom - en såkalt epidemisk konstitusjon.

Det var så mye uklarhet omkring smittesykdommene at det var liten behandling å gi. Kanskje gjorde ikke det som fantes av behandling nødvendigvis saken bedre. Dessuten: Fram mot 1850-tallet var det også kulturelle oppfatninger om at sykdom kunne være selvforskyldt, eller en straff. At det var lite å gjøre med sykdom, og at det ble oppfattet som en naturlig del av livet.

I boka «Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014)» kan vi lese om at det til innvortes behandling grovt sett fantes medikamenter med tre ulike virkninger: Det ene var brekkmidler, emetica, som var beregnet på å fjerne overskudd av gul galle, som man trodde forelå ved sykdom preget av kvalme og oppkast.

Det andre var avføringsmidler, laxantia, som i henhold til teorien var egnet til å fjerne overskudd av svart galle, det som gjorde at man fikk magekjør med diaré. Dette vet vi i dag ville gjøre mer skade enn gagn.

Den tredje gruppa var hostemidler, expectorantia. Dette skulle fjerne overskudd av den tredje av kroppsvæskene, slimet, og var for så vidt mer rasjonelt å bruke enn de andre to medikamentgruppene.

Men blodet var også en kroppsvæske som var sentral og viktig. En pasient som var rød i huden eller urolig, kunne ifølge væskebalanseteorien ha for mye blod i kroppen. Årelating, eventuelt såkalt koppsetting, altså å fjerne blod fra kroppen, var hyppig brukt som behandling.

I motsetning til i dag gikk legene på 1800-tallet ofte rett ut i praksis etter studiet. I begynnelsen var det ikke så mange sykehus der man kunne kvalifisere seg. Det var bare å stole på seg selv og innholdet i doktorkofferten. Slik var det i prinsippet helt til det ble innført pliktig turnustjeneste for leger i 1954.

- Tidlig på 1800-tallet hadde legene ikke så høy status. De ble sett på som noen som trøstet og hjalp til, som hadde en farsrolle. Legene var slett ingen økonomisk elite i starten, forteller Larsen.

Likevel ble de også sett på som livreddere. Skadebehandling var viktig - det var det mye av. En skade som vi dag ser på som en bagatell, var ikke nødvendigvis det i den første halvdelen av 1800-tallet. Amputasjon var en viktig operasjon som kunne redde liv. Ved brudd måtte man den gang nøye seg med spjelking og skinner for at bruddet skulle gro - gipsbandasjen ble først introdusert i 1850-årene.

Dette var et viktig unvervisningshjelpemiddel i første halvdel av 1800-årene: En modell av et apparat til bruddbehandling.
Dette var et viktig unvervisningshjelpemiddel i første halvdel av 1800-årene: En modell av et apparat til bruddbehandling.

Infeksjoner og epidemier

- Å være lege var gjerne svært risikabelt. De var ofte utsatt for smittsomme sykdommer og var sårbare for infeksjonssykdommer, forteller Larsen.

Og 1800-tallet var epidemiens og pandemiens århundre. Mest fryktet folk koleraen. Folk hadde en angst for epidemier, og de var til en viss grad i mental beredskap da den så langt siste av de virkelig store epidemiene i Norge kom - Spanskesyken i 1918. Frykten var stor, og det fantes ingen effektiv behandling - men legene kunne skrive ut konjakk på resept. Og som Larsen skriver: kanskje det i det minste kunne lindre angsten.

Siden det var lite behandlingsmuligheter, måtte man legge til rette for helse gjennom smittevern, ernæring og sosiale forhold - som hygiene.

Tuberkulosen var også en sykdom som rammet mange nordmenn - og som også mange leger og sykepleiere ble smittet av. Sanatoriene kom på slutten av 1800-tallet. Men tuberkulosearbeidet i Norge har ifølge Larsen er litt spesiell historie.

- I 1890-årene var det politiske forholdet mellom Norge og Sverige dårlig, og man forberedte seg på krig. Norske Kvinners Sanitetsforening ble opprettet med tanke på en eventuell krig mellom de to nabolandene. Med Fredrikke Qvam i spissen stod sanitetskvinnene klare med utstyr, men det ble ingen krig. Qvam snudde dermed på hælen og brukte ressursene til å vende seg mot en annen fiende – tuberkulosen. Det ble blant annet opprettet lokale tuberkulosehjem utover hele landet.

I 1913 ble det registrert 6896 nye tilfeller av tuberkulose. 15,2 prosent av alle som døde av sykdom dette året, døde av denne sykdommen.

I boken "Mellom politikk og klinikk i hundre år", skriver Larsen at regnet om til folketallet i våre dager, ville det blitt omtrent 10 000 dødsfall av lungetuberkulose - omtrent 28 hver dag.

En annen sykdom som gjorde det risikabelt å være gravid i 1913, var barselfeber. Av de 61 485 kvinnene som fødte barn, døde 159. 60 av dem døde av barselfeber. Andre epidemiske sykdommer som mange døde av rundt 1910, var blant annet tyfoidfeber, røde hunder, vannkopper, kusma, kikhoste, influensa, giktfeber, akutt gastroenteritt og lungebetennelse.

Infeksjonssykdommene dominerte altså, men hva med hjertesykdommer? Og hvor mange hadde kreft? Larsen skriver at disse sykdommene tapte i interesse fordi infeksjonssykdommene, som man fortsatt ikke hadde spesifikke medikamenter mot - var så dominerende. Siden kreft og hjertesykdommer debuterer i høy alder, gjorde de seg heller ikke så gjeldene den gang.

Noen milepæler

I 1850 kom en ny medisinsk forklaringsmodell som gjorde at man begynte å forstå mer om årsakene til at folk ble syke. Denne modellen handlet om at cellene i kroppen var sentrale i sykdomsprosessen.

- Dette kalles cellularpatologien. Årsakene til sykdom måtte søkes i enkeltcellene, som måtte studeres nærmere. For å se cellene, måtte man bruke mikroskopet - som derfor ble tatt i bruk av stadig flere. Dermed kunne man også se mikroorganismer, og laboratoriemedisinen blomstret opp i årene som fulgte, forteller Larsen.

Dette endret forståelsen av sykdommer, som blant annet førte til ny forståelse om hvordan man kunne forebygge sykdommer. Forebyggende medisin stod derfor sterkt mot slutten av 1800-tallet.

- Man begynte da å skjønne årsakene til sykdom, men det var fremdeles ingen behandling.

En annen milepæl på 1800-tallet som er verdt å nevne, er bedøvelsen som kom i 1846 - i form av eter og kloroform.

- Dette hadde stor betydning for å lindre smerter, og ga kirurgene mer arbeidsro, sier Larsen.

Mens sykeligheten og dødeligheten i stor grad hadde vært skjult og oppfattet som en del av livet da medisinstudiet startet, ble dette problematisert og kom tydeligere fram etter 1900. "Ny sykdomsoppfatning hadde trengt inn i politikk, vitenskap, kunst og kultur. Folkehelsen var blitt et offentlig anliggende på en ganske annen måte enn da fakultetet startet opp", skriver Larsen.

Selv om Rikshospitalet hadde eksistert siden 1826, fikk legestudentene fra 1887 og utover muligheter til bedre klinisk opplæring enn tidligere. Ullevål Sykehus ble nemlig åpnet i 1887, bygd som epidemilasarett etter sentraleuropeisk mønster. Her kunne man lære om smittsomme sykdommer. Ullevål sykehus ble etter enda noen år et moderne bysykehus med kirurgisk avdeling, medisinsk avdeling, hudavdeling og andre avdelinger.

Men rundt 1910 var det likevel ikke mange sykehus i Norge. Man lå gjerne syk hjemme, og kanskje fikk man besøk av en av de 1297 legene (i 1913) som var i landet. På landsbygda var det 149 distrikstleger som besøkte pasientene med hest og karjol, eventuelt slede- og det sier seg selv at det ikke var enkelt å få tak i lege i en tid da telefonen ennå ikke var vanlig. Kristiania fikk sin første legevakt i 1900.

Etterkrigstiden

La oss gjøre et hopp fram til 1940 - et år med en stor forandring for det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Da ble numerus clausus innført. Det betyr «Lukket antall», så fra høsten 1940 var det frie opptaket av ungdommer som ville bli leger, erstattet med en streng forhåndsutsiling. I 126 år hadde studiet vært åpent - nå var det altså slutt. Det var artiumskarakterene som var opptaksgrunnlag.

Ved høstsemesterets begynnelse i 1940 ble det bare tatt opp 42 studenter. Det ble gradvis slutt på overfylte auditorier og lange ventetider for obligatorisk tjeneste.

Professor Kristian Emil Schreiner underviser i anatomi i mellomkrigstiden.
Professor Kristian Emil Schreiner underviser i anatomi i mellomkrigstiden.

Etter den andre verdenskrigen skjedde det noe med helsesituasjonen i Norge, ved at selve helsebegrepet ble utvidet til også å omfatte sosiale forhold og "subjektiv sykdomsoppfatning". Det var en stor utbygging av offentlige sykehus fram mot 1970, og behovet for leger vokste tilsvarende.

Mye ble annerledes etter krigsårene. Sulfapreparater og antibiotika ble etter annen verdenskrig tilgjengelige for behandling av de viktigste folkesykdommene – infeksjonene. Andre effektive medikamenter mot blant annet psykiske sykdommer og giktsykdommer fulgte på.

- Psykiatrien forandret seg også merkbart på denne tiden. Fram til 1950 tok asylene hånd om mennesker som var rabiate og ”gærne”. Så kom effektive og spesifikke medikamenter, og det ble mulig å behandle psykiske tilstander bedre enn før, sier Larsen.

Som nevnt var altså innføringen av cellularpatologien fra 1850-årene et av de store sprangene i løpet av fakultetets 200-årige historie. Et annet stort sprang kom i etterkrigstiden – innføringen av den nye laboratoriemedisinen. Det kom stadig bedre laboratoriemetoder som gjorde det lettere å ta biologiske prøver, og som etter hvert til og med kunne analyseres automatisk. Tidligere ble laboratorieprøvene utført med tungvinte metoder som heller ikke alltid var til å stole på, og det ble legenes skjønn som ble beslutningsgrunnlaget. Det nye tilfanget av laboratorieundersøkelser ga ny innsikt i både den friske og syke kroppens funksjon, noe som endret bildet av hvordan man skulle arbeide som lege.

At det ble lagt stadig mer vekt på medikamentell behandling og utvikling av nye farmasøytiske spesialpreparater førte til at vi fikk en farmasøytisk industri. I årene etter krigen var det også en sterk utvikling av laboratoriemedisinen på institutter og sykehus.

Utviklingen av folkehelsa må ses i lys av den sosiale utviklingen.

Da boligreisingen tok til igjen etter krigen, var det med nye standarder, gjennomført ved hjelp av Husbanken (opprettet 1946). Folk fikk innlagt bad og wc, og familiene fikk flere soverom. Boligene ble større, og de moderne sanitæranleggene skulle redusere fortidens tallrike vannbårne smittesykdommer - som også ga gode resultater. Bedre levekår fjernet mange av folkesykdommene. Legenes beskjeftigelse med smittsomme sykdommer ble dermed annerledes.

Ernæringen tok også en annen retning i etterkrigstiden. Fra å være en delvis underernært og feilernært befolkning, ble etterhvert utfordringen en annen og motsatt. Blikket skiftet mot en retning som har mye oppmerksomhet i dag: overvekt.

Etter 1950-tallet ble det også etterhvert mer hjertesykdom.

Operativ behandling for hjertesykdom er i dag svært viktig og redder mennesker som bare for noen tiår siden ikke ville overlevd.

Og dermed setter Larsen punktum for vår lille reise:

- Men kanskje like viktig er kunnskapen om at det går an å forebygge hjertesykdom ved å foreta livsstilsendringer.

Kilder

Referanser

  1. Øivind Larsen, "Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014) " (Michael 2014; 11: Supplement 15)
  2. Nylenna M. (red.) ”Mellom politikk og klinikk i hundre år”, (Michael 2013;10: Supplement 13, 31-70)