Nyhetsartikkel

Medisinstudiet i 200 år

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Hva kunne legen bidra med?

Behovet for leger og medisin var stort på to områder i krigsårene rundt 1814. Det ene området var det generelle: å håndtere epidemier og magre levekår. Men tiden var urolig og vanskelig, og mange av mennene var ute i krigen. Det andre behovet var rent akutt – det var nødvendig med kirurgisk beredskap og dyktige folk som både hadde godt håndlag og god faglig innsikt i skader og sykdom.

Kirurgisk operasjonsteknikk måtte læres i studiet på 1800-tallet. Her vises operasjon for nesepolypper.
Kirurgisk operasjonsteknikk måtte læres i studiet på 1800-tallet. Her vises operasjon for nesepolypper.

- Det var blodige kamper under unionen med Sverige, og kirurgene var flinke i operasjonsteknikk. Det var dårlig med bedøvelser, og kirurgene måtte jobbe raskt, forteller Larsen.

- Læren om sykdommer var annerledes enn den vi kjenner i dag. Diagnostikken var basert på symptomer og ikke årsaker. Larsen forteller at det var tre teorier for hvordan smittsomme sykdommer spredte seg.

Den ene teorien er contagion-prinsippet - at det for sykdommene fantes et smittestoff, en sykdomsbringende organisme. Teorien stammet fra noe som var lett å observere, nemlig at man ved for eksempel kløende skabb kunne se levende midd i utslettene.

Den andre teorien handlet om at det fantes dunster, såkalte miasmer, som kom blant annet fra jordsmonnet, og som kunne gi sykdom. For å motvirke miasmene måtte man lufte, være renslig, vaske og lignende - som jo ikke var noen dum ide i seg selv.

Den tredje, og den mest uklare teorien, handlet om at det var egenskaper både ved steder og mennesker som ga sykdom - en såkalt epidemisk konstitusjon.

Det var så mye uklarhet omkring smittesykdommene at det var liten behandling å gi. Kanskje gjorde ikke det som fantes av behandling nødvendigvis saken bedre. Dessuten: Fram mot 1850-tallet var det også kulturelle oppfatninger om at sykdom kunne være selvforskyldt, eller en straff. At det var lite å gjøre med sykdom, og at det ble oppfattet som en naturlig del av livet.

I boka «Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014)» kan vi lese om at det til innvortes behandling grovt sett fantes medikamenter med tre ulike virkninger: Det ene var brekkmidler, emetica, som var beregnet på å fjerne overskudd av gul galle, som man trodde forelå ved sykdom preget av kvalme og oppkast.

Det andre var avføringsmidler, laxantia, som i henhold til teorien var egnet til å fjerne overskudd av svart galle, det som gjorde at man fikk magekjør med diaré. Dette vet vi i dag ville gjøre mer skade enn gagn.

Den tredje gruppa var hostemidler, expectorantia. Dette skulle fjerne overskudd av den tredje av kroppsvæskene, slimet, og var for så vidt mer rasjonelt å bruke enn de andre to medikamentgruppene.

Men blodet var også en kroppsvæske som var sentral og viktig. En pasient som var rød i huden eller urolig, kunne ifølge væskebalanseteorien ha for mye blod i kroppen. Årelating, eventuelt såkalt koppsetting, altså å fjerne blod fra kroppen, var hyppig brukt som behandling.

I motsetning til i dag gikk legene på 1800-tallet ofte rett ut i praksis etter studiet. I begynnelsen var det ikke så mange sykehus der man kunne kvalifisere seg. Det var bare å stole på seg selv og innholdet i doktorkofferten. Slik var det i prinsippet helt til det ble innført pliktig turnustjeneste for leger i 1954.

- Tidlig på 1800-tallet hadde legene ikke så høy status. De ble sett på som noen som trøstet og hjalp til, som hadde en farsrolle. Legene var slett ingen økonomisk elite i starten, forteller Larsen.

Likevel ble de også sett på som livreddere. Skadebehandling var viktig - det var det mye av. En skade som vi dag ser på som en bagatell, var ikke nødvendigvis det i den første halvdelen av 1800-tallet. Amputasjon var en viktig operasjon som kunne redde liv. Ved brudd måtte man den gang nøye seg med spjelking og skinner for at bruddet skulle gro - gipsbandasjen ble først introdusert i 1850-årene.

Dette var et viktig unvervisningshjelpemiddel i første halvdel av 1800-årene: En modell av et apparat til bruddbehandling.
Dette var et viktig unvervisningshjelpemiddel i første halvdel av 1800-årene: En modell av et apparat til bruddbehandling.
Forrige side Neste side