Nyhetsartikkel

Medisinstudiet i 200 år

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Etterkrigstiden

La oss gjøre et hopp fram til 1940 - et år med en stor forandring for det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Da ble numerus clausus innført. Det betyr «Lukket antall», så fra høsten 1940 var det frie opptaket av ungdommer som ville bli leger, erstattet med en streng forhåndsutsiling. I 126 år hadde studiet vært åpent - nå var det altså slutt. Det var artiumskarakterene som var opptaksgrunnlag.

Ved høstsemesterets begynnelse i 1940 ble det bare tatt opp 42 studenter. Det ble gradvis slutt på overfylte auditorier og lange ventetider for obligatorisk tjeneste.

Professor Kristian Emil Schreiner underviser i anatomi i mellomkrigstiden.
Professor Kristian Emil Schreiner underviser i anatomi i mellomkrigstiden.

Etter den andre verdenskrigen skjedde det noe med helsesituasjonen i Norge, ved at selve helsebegrepet ble utvidet til også å omfatte sosiale forhold og "subjektiv sykdomsoppfatning". Det var en stor utbygging av offentlige sykehus fram mot 1970, og behovet for leger vokste tilsvarende.

Mye ble annerledes etter krigsårene. Sulfapreparater og antibiotika ble etter annen verdenskrig tilgjengelige for behandling av de viktigste folkesykdommene – infeksjonene. Andre effektive medikamenter mot blant annet psykiske sykdommer og giktsykdommer fulgte på.

- Psykiatrien forandret seg også merkbart på denne tiden. Fram til 1950 tok asylene hånd om mennesker som var rabiate og ”gærne”. Så kom effektive og spesifikke medikamenter, og det ble mulig å behandle psykiske tilstander bedre enn før, sier Larsen.

Som nevnt var altså innføringen av cellularpatologien fra 1850-årene et av de store sprangene i løpet av fakultetets 200-årige historie. Et annet stort sprang kom i etterkrigstiden – innføringen av den nye laboratoriemedisinen. Det kom stadig bedre laboratoriemetoder som gjorde det lettere å ta biologiske prøver, og som etter hvert til og med kunne analyseres automatisk. Tidligere ble laboratorieprøvene utført med tungvinte metoder som heller ikke alltid var til å stole på, og det ble legenes skjønn som ble beslutningsgrunnlaget. Det nye tilfanget av laboratorieundersøkelser ga ny innsikt i både den friske og syke kroppens funksjon, noe som endret bildet av hvordan man skulle arbeide som lege.

At det ble lagt stadig mer vekt på medikamentell behandling og utvikling av nye farmasøytiske spesialpreparater førte til at vi fikk en farmasøytisk industri. I årene etter krigen var det også en sterk utvikling av laboratoriemedisinen på institutter og sykehus.

Utviklingen av folkehelsa må ses i lys av den sosiale utviklingen.

Da boligreisingen tok til igjen etter krigen, var det med nye standarder, gjennomført ved hjelp av Husbanken (opprettet 1946). Folk fikk innlagt bad og wc, og familiene fikk flere soverom. Boligene ble større, og de moderne sanitæranleggene skulle redusere fortidens tallrike vannbårne smittesykdommer - som også ga gode resultater. Bedre levekår fjernet mange av folkesykdommene. Legenes beskjeftigelse med smittsomme sykdommer ble dermed annerledes.

Ernæringen tok også en annen retning i etterkrigstiden. Fra å være en delvis underernært og feilernært befolkning, ble etterhvert utfordringen en annen og motsatt. Blikket skiftet mot en retning som har mye oppmerksomhet i dag: overvekt.

Etter 1950-tallet ble det også etterhvert mer hjertesykdom.

Operativ behandling for hjertesykdom er i dag svært viktig og redder mennesker som bare for noen tiår siden ikke ville overlevd.

Og dermed setter Larsen punktum for vår lille reise:

- Men kanskje like viktig er kunnskapen om at det går an å forebygge hjertesykdom ved å foreta livsstilsendringer.

Kilder

Referanser

  1. Øivind Larsen, "Doktorskole og medisinstudium. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 - 2014) " (Michael 2014; 11: Supplement 15)
  2. Nylenna M. (red.) ”Mellom politikk og klinikk i hundre år”, (Michael 2013;10: Supplement 13, 31-70)
Forrige side