Informasjon

Hyponatremi - for lite natrium i blodet

Nedsatt mengde natrium i blodet kan skyldes for lite tilførsel av natrium eller for mye væske i kroppen. Alvorlig hyponatremi kan oppstå ved alvorlig hjerte-, nyre-, lever- eller binyrebarksvikt.

Hva er hyponatremi?

Natrium (Na) er et grunnstoff som inngår i mange salter. Vanlig bordsalt er NaCl (natriumklorid). I kroppen finnes Na og Cl både i blodet, i væsken rundt cellene og inne i cellene. I kroppsvæskene omtales Na som en elektrolytt. Eksempler på andre elektrolytter er kalium, kalsium, klor. Natrium forekommer i kroppsvæskene som et positivt ladet ion (Na+).

Ca. 70 prosent av natrium i kroppen er utbyttbart og finnes i hovedsak i rommet utenfor cellene (ekstracellulær rommet). Ved lavt natrium, hyponatremi, er konsentrasjonen av Na+ i blodvæsken lavere enn 135 millimol per liter blod.

Mild hyponatremi er vanlig ved en rekke sykdommer, både akutte og kroniske, uten at man kan finne noen åpenbar årsak, og uten at behandling nødvendigvis er påkrevd. Alvorlig hyponatremi er forbundet med alvorlige komplikasjoner og i ytterste fall død.

Hyponatremi er en vanlig elektrolyttforstyrrelse. Høyest er forekomsten blant eldre.

Årsaker

Hyponatremi kan bero på så vel natriummangel som vannoverskudd, samt en kombinasjon av disse. Den vanligste årsaken er en kombinasjon av vannoverskudd og lett underskudd av natrium. De viktigste forutsetninger for opprettholdelse av normal mengde natrium i blodvæsken er følgende:

  • Normal nyrefunksjon
  • Normal produksjon av antidiuretisk hormon (ADH) - et hormon som skilles ut fra hjernen og som begrenser urinproduksjonen
  • Tørstefølelse

Hyponatremi kan ha en lang rekke årsaker og årsaksmekanismer. Hos noen ses en kombinasjon av ulike årsaker.

Sykdommer som kan føre til hyponatremi er alvorlig hjertesvikt, leversvikt, nyresvikt, binyrebarksvikt og underernæring. Mange medisiner kan også forstyrre saltbalansen i kroppen (som vanndrivende, antidepressiva og kjemoterapi) og forårsake hyponatremi.

Unormal produksjon av antidiuretisk hormon, eller redusert følsomhet for dette hormonet, vil medføre at nyrene sparer på vannet når det ikke er grunn til det, og urinen blir unødvendig konsentrert. En rekke sykdommer og legemidler kan forårsake dette. På fagspråket kalles tilstanden SIADH (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone).

Hyponatremi kan også skyldes tilførsel av store mengder elektrolyttfattig vann etter uttørking (dehydrering), eksempelvis etter kraftig svetting under fysisk aktivitet eller i varme. Ved overdreven vanntilførsel uten samtidig salt-/elektrolyttinntak, kan det oppstå en uttynningseffekt og lave verdier av natrium i blodet.

En annen vanlig årsak er høyt blodsukker. En stigning i blodsukkeret trekker natrium ut av blodvæsken og inn i cellene. 

Sykehistorien

Tilstanden kan utvikles langsomt over tid eller en kan oppstå akutt, avhengig av underliggende årsak. Ved mild hyponatremi kan symptomer mangle eller være beskjedne. De er gjerne diffuse og ukarakteristiske, slik som tap av matlyst, kvalme, hodepine og konsentrasjonsbesvær. Men mer uttalte forandringer i kroppens væske- og saltbalanse kan påvirke nervesystemet, hjertet, nyrer og andre organer.

Ved alvorlig hyponatremi kan symptomer som oppkast, bevissthetsforstyrrelser, akutt forvirring (delir), hallusinasjoner og kramper oppstå. Da er umiddelbar innleggelse i sykehus avgjørende. Med riktig behandling vil symptomene vanligvis gå tilbake. Ved alvorlige komplikasjoner som koma, pustestans, hjerneødem og sjokk kan utfallet bli fatalt. 

Diagnostikk

Lavt natrium påvises i blodprøve. Ofte foreligger andre unormale blodverdier samtidig. Funn av lavt natrium alene tilsier vanligvis at ny prøve bør tas for å utelukke feilmåling. Hyponatremi foreligger som sagt ved verdier under 135 mmol/l. Alvorlig hyponatremi forligger ved verdier under 120 mmol/l.

Det er viktig at personer som bruker vanndrivende medisiner eller legemidler mot psykisk sykdom og som får nyoppståtte symptomer som beskrevet over, bør undersøkes med tanke på en mulig hyponatremi.

Behandling

Målet med behandlingen er å gradvis normalisere natriuminnholdet i blodet ved å korrigere kroppens væske- og saltbalanse. Behandlingen er gjerne avhengig av underliggende årsak. 

Hyponatremi med alvorlige, livstruende symptomer som koma og kramper, behandles uansett årsak med konsentrert saltvannsinfusjon (væske direkte i blodet). Det finnes formler for beregning av hvor mye salt som skal tilføres eller vann som skal fjernes. Korrigeringen av væske- og saltbalansen skal skje kontrollert og det gjøres hyppig målinger av natrium i blod for å justere hastigheten på saltvannsinfusjonen. 

Ved lettere symptomer som hodepine, kvalme og konsentrasjonsvansker er vil behandlingen tilpasses den enkeltes underliggende sykdom eller utløsende årsak. Kun ved noen sykdommer bør du følge spesifikke kostråd, som for eksempel ved kronisk nyresvikt.

Når det dreier det seg om små endringer i natrium, er aktiv behandling ikke nødvendigvis påkrevd. Dersom tilstanden er utløst av et legemiddel, stanses vanligvis bruken av det aktuelle legemidlet (for eksempel et vanndrivende middel). Det vil vanligvis være tilstrekkelig behandling. Ofte finnes alternative legemidler som kan benyttes.

Forebyggende behandling

I situasjoner der du har stort væsketap, for eksempel under maratonløping, er det viktig at du ikke pøser på med mange liter rent vann, men at du også drikker elektrolyttholdige væsker. Den riktige balansen mellom vann- og elektrolyttholdig væske avhenger av mange faktorer. Kvalifisert helsepersonell og treningsspesialister med erfaring i langdistanseidrett kan gi deg spesifikke anbefalinger. 

Nær halvparten av de som innlegges med hyponatremi, har hatt hyponatremi tidligere, men ikke nødvendigvis med samme årsak. Disse er således sårbare for ulike påvirkninger som har betydning for vannutskillelsen og behøver derfor særlig kontroll hvis man finner behov for å starte med et av de mange medikamenter som kan påvirke vannutskillelsen. Personer som har hatt hyponatremi i forbindelse med bruk av vanndrivende middel av typen thiazid, bør ikke få thiazider igjen.

Anbefalinger om væskeinntak til eldre skal gis med omtanke, eksempelvis tåler småspisende eldre personer kanskje ikke store væskemengder.

Behovet for vanndrivende behandling og dosering skal jevnlig revurderes av legen. Bruk av vanndrivende av typen thiazider anbefales ikke til eldre.

Prognosen

Prognosen avhenger av underliggende sykdom.