Psykisk krisehjelp

Når kan man trenge krisehjelp?

Det er vanlig å dele opp krisene i livskriser og traumatiske kriser, men reaksjonene har store likhetstrekk. Hvor stor påkjenning som skal til for å utløse en krise, er forskjellig fra person til person. Noen går gjennom livet praktisk talt uten kriser (men de hører nok til unntakene), mens andre opplever flere eller mange kriser.

For å klare å fungere i hverdagen og leve et normalt liv, kan det være nødvendig med profesjonell hjelp og behandling etter en krise. Det er ikke alle kriser det er mulig å komme over, men med god hjelp kan man begrense senplagene. Hjelpen kan være profesjonell, det vil si fra leger, psykologer eller andre helsearbeidere. Men i mange, kanskje de fleste sammenhenger, kan hjelpen like gjerne komme fra ikke-faglig hold.

Livskriser

Kalles også utviklingskriser, dvs reaksjoner utløst av hendelser som de fleste opplever i løpet av et liv. Eksempler:

• Samlivsbrudd, giftemål, få barn, flytte hjemmefra, barn flytter hjemmefra
• Egen sykdom, sykdom hos nærstående person, tap av nærstående person gjennom dødsfall eller flytting
• Gå av med pensjon, tap av arbeid, begynne i ny jobb, økonomisk tap, tap av verdighet/anseelse

Traumatiske kriser

Dette er plutselige og uventede hendelser som truer liv og helse. Eksempler:

• Voldtekt
• Vold
• Ulykke
• Mobbing
• Selvmord i nærmiljøet, eller hos personer man ser opp til eller kjenner
• Krig

Krisereaksjoner

Mennesker reagerer forskjellig når de opplever en akutt krise. Reaksjonene kan variere fra lette til svært sterke. En del fellestrekk går likevel igjen hos mange, og det er vanlig å dele inn krisereaksjonens forløp på følgende måte:

1. Sjokkfasen - varer fra sekunder til dager

• Preges av sjokk og benektelse
• Uvirkelighetsfølelse, vantro - det kan ikke være sant
• Apati - personen blir innesluttet og fjern og viser få følelsesmessige reaksjoner
• Det kan være vanskelig å nå fram til vedkommende med praktisk informasjon i denne fasen. Beskjeder må være enkle og tydelige hvis de skal oppfattes, fordi evnen til å bearbeide informasjon er nedsatt
• Endret opplevelse av tid
• Kroppslige stressreaksjoner som svetting, kvalme, hjertebank, skjelving, magesmerter etc.

2. Reaksjonsfasen - fra dager til uker

• Nå har man kommet over vantroen og benektelsen, og dermed kan de mer sammensatte følelsene komme. Nå reagerer man og forsøker å finne en mening med det som har skjedd
• Frykt, angst og sinne er vanlige reaksjoner
• Søvnforstyrrelser og mareritt
• Depresjon
• Hjelpeløshet
• Gjenopplevelse av krisehendelsen med fortvilelse og gråt, smertefulle minner
• Gjenopplevelse av eventuelle tidligere kriser
• Nedsatt toleranse for psykisk stress
• Forsvarsmekanismer settes i verk, man vil ofte benekting eller forsøke å fortrenge det som har skjedd. Man vil også ofte lete etter plassering av skyld. Hos mange fører dette til sosial isolering, en unngår å møte andre

3. Reparasjons- og bearbeidingsfasen - uker til måneder

• Her begynner man å forsone seg med at det som har skjedd har skjedd
• De sterkeste følelsene knyttet til krisen avtar
• Mindre grubling og etter hvert mer utadvendt aktivitet
• Forsvarsmekanismene er ikke like fremtredende

4. Nyorienteringsfasen

• Her finner man igjen overskudd til å fortsette sitt vante liv
• Gamle interesser gjenopptas
• Man tar på seg nye utfordringer
• "Livet går videre"

Hvordan behandles krisereaksjoner?

Krisepsykiatri er blitt et moteord som brukes stadig oftere i aviser og andre media. Krisepsykiatri er den psykologiske behandlingen som retter seg mot å hjelpe folk til å bearbeide kriser på riktig måte, og til å komme videre i livet etter krisen. Dette kan være en vanskelig prosess, men det er ofte en god investering å gjøre noe for å unngå/begrense varige plager.

Å komme over krisen

Mange blir sinte når de får høre at det er viktig å "komme over det". Hvordan kan man noen gang komme over en forferdelig ulykke, eller det å miste noen man er glad i? Mange får skyldfølelse av tanken på å ikke skulle sørge lenger. "Det minste jeg kan gjøre er å sørge", tenker noen.

Til dette må det innrømmes at det finnes mange kriser som noen aldri kommer over, og det behøver heller ikke å være poenget. Å bearbeide er ikke det samme som å glemme. Poenget er imidlertid at livet uansett går videre, og man får det bedre i hverdagen hvis man har greidd å arbeide seg skikkelig gjennom det som har skjedd.

Nøkkelen til å komme til en slik forsoning er å snakke om det som har skjedd. Hvis man tier om krisen, kan man risikere å aldri bli ferdig med å sørge. Det anbefales derfor å benytte seg av tilbud om samtale med fagfolk, eller med andre personer, etter en krise, selv om man ikke tror man trenger det. De fleste har god nytte av slike samtaler.

På et tidspunkt må jevnlige avtalte samtaler ta slutt, hvis ikke bidrar de bare til å opprettholde eller til og med forsterke krisereaksjonene. Det gjelder derfor å finne en balanse mellom det å bearbeide hendelsen, og det å gjøre den til en urimelig stor del av sitt videre liv.

Senfølger

Kriseopplevelser kan forårsake eller utløse et bredt spekter av psykiske plager og psykiatriske lidelser. Blant personer som opplever traumatiske kriser, er særlig angstlidelser vanlige. Mister man noen som står en nær, er sjansen for å utvikle depresjon økt.

Det er ikke godt å si hvem som får senplager av kriser. Størrelsen på krisen og personens grad av sårbarhet er faktorer som avgjør dette. Ved ekstreme traumatiske kriser vil mange rammes av psykiske plager i ettertid.

Vil du vite mer?

• Posttraumatisk stresslidelse - for helsepersonell