
Feber er en tilstand med økt kroppstemperatur. Årsaken til den økte temperaturen er at hypothalamus (et senter i hjernen) – som har ansvaret for den overordnete kontrollen med kroppens temperatur - har endret termostatverdien for kjernetemperaturen i kroppen, for eksempel fra 37 °C til 39 °C. Hypothalamus’ endring i termostatverdien forårsakes oftest av feberfremkallende stoffer (pyrogener) som dannes ved blant annet bakterieinfeksjoner, virusinfeksjoner eller ved vevsskade. Den økte temperaturen bidrar blant annet til en effektivisering av immunforsvaret slik at man lettere kan ta knekken på mikrober.
Biologisk termostatverdi
Når den biologiske termostatverdien er økt, oppfatter kroppen det som om temperaturen er for lav og du begynner å fryse. Dermed vil kroppen øke varmeproduksjonen i tillegg til at blodkarene i huden trekker seg sammen slik at vi ikke taper så mye varme til omgivelsene. Når den biologiske termostatverdien derimot begynner å synke tilbake mot 37 °C igjen, oppfatter kroppen at den er for varm. Du vil da begynne å svette, blodkarene i huden utvides og varmeproduksjonen reduseres.
Hypertermi og hypotermi
Forhøyet kroppstemperatur kalles hypertermi (eller feber), mens en senket kroppstemperatur kalles hypotermi.
Dersom du har en kjernetemperatur mellom 37,5 og 38 °C, sier vi at du er subfebril. Er temperaturen mellom 38 og 39 °C sier vi at du febril, mens ved en temperatur over 39 °C er du høyfebril. Ved temperaturer over 40 °C bør man ta kontakt med lege, og temperaturer over 42 °C er direkte livstruende.
Den mest pålitelige måling av kroppstemperaturen foretas ved måling i endetarmen (rektal måling). Måler du temperaturen i munnhulen (oralt) eller i armhulen (aksillært), vil den kunne være noe lavere enn kjernetemperaturen. Temperaturmåling i øret registrerer imidlertid kroppens kjernetemperaturen ved riktig bruk.